Tåkekammer, wilsonkammer, apparat som brukes for å påvise spor etter ioniserende partikler (elektroner, protoner, α-partikler), oppfunnet av Charles Wilson 1912.

Tåkekammeret består av en beholder med glassvinduer eller glassvegger og et stempel slik at volumet av kammeret raskt kan økes. Kammeret er fylt med luft eller annen gass og med mettet damp, oftest vanndamp. Når volumet av kammeret øker, avkjøles gassen, og dampen blir overmettet. Hvis det da er ioner til stede, virker disse som kondensasjonskjerner som det danner seg små væskedråper rundt. Ekspanderes kammeret like etter at det har gått en ladet partikkel gjennom det, vil det bli et spor av små dråper der partikkelen har gått. For å være sikker på å få registrert et spor, kan kammeret utløses av tellere som gir signal når det går en partikkel inn eller kommer en partikkel ut av det. Tåkekammeret utstyres som regel med to eller tre kameraer, slik at sporene kan fotograferes og siden reproduseres stereoskopisk. Anbringes kammeret i et magnetfelt, avbøyes partiklene slik at banene blir krummet. Av krumningen kan man dra slutninger om partiklenes hastighet.

Kontinuerlig tåkekammer eller diffusjonståkekammer, oppfunnet av A. Langdorf 1936, virker uten ekspansjon. Bunnen av kammeret holdes på lav temperatur ved hjelp av tørris. Tung damp, f.eks. av alkohol, ledes inn øverst. Den synker ned og blir overmettet i den lave temperaturen nederst. Der vil det derfor stadig dannes dråper, hvis det er ioner til stede. Jfr. boblekammer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.