cister

Cisteren regnes som en etterkommer av det gamle strykeinstrumentet fidel. Instrumentet hadde fra starten av flat kropp, tverrbånd og fire strenger av stål eller messing som ble knipset med et plekter. På 1500-tallet har cisteren fått sin klassiske form med doble strenger, såkalte strengekor, akkurat som på mandolinen. Samtidig ble plekteret gradvis byttet ut med fingerspill. Ved midten av århundret fikk vi de første komposisjonene for cister, notert i lutt-tabulatur.

Utover på 1600-tallet økte antallet strengekor, og vi finner alt fra firekorige til tolvkorige cistere. Fram til begynnelsen av 1700-tallet ble det skrevet en god del solo- og ensemblemusikk for instrumentet. Samtidig hadde cisteren blitt svært populær i barbersalongene, til forlystelse for kunder som satt og ventet. I Frankrike fortelles det at også barbererne selv fra tid til annen spilte for kundene.

Omkring 1700 oppsto det i Hamburg en litt mindre cistertype med klokkeform og fem eller seks strengekor. Denne cisteren ble kalt sitrenk og oppnådde raskt stor popularitet i både Nord-Tyskland og Skandinavia. Noen av eksemplarene hadde i tillegg hull boret inn i halsen for feste av en capotast, slik at fingergrepene ble de samme i alle tonearter. Dette ble gjort som et mottrekk til gitarens stigende popularitet.

I England fikk instrumentet sin store oppblomstring omkring 1750 i form av den italienske cisteren, som var noe mindre, hadde dypere korpus (bredere sarger) og fem eller seks strengekor, gjerne bestående av fire doble og to enkle metallstrenger. Instrumentet ble spesielt populært blant kvinnene i de fornemme kretser. Flere av de engelske cisterne ble også utstyrt med en tangentmekanisme, som skulle skåne kvinnenes fingre når de spilte. I tillegg ble det innført en stemmemekanisme, som ved hjelp av en liten stemmenøkkel, strammet eller slakket strengene.

I Norge er cisteren kjent helt tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, da instrumentet ble benyttet under en fest på Bryggen i Bergen. På 1700-tallet finnes cisteren nevnt flere ganger i de norske kildene, gjerne omtalt som cithar eller cither. Instrumentet ble ofte traktert av kvinner og var først og fremst regnet som et byinstrument. Cisteren omtales brukt både som soloinstrument, i samspill og til å akkompagnere sang. Det oppsto blant annet såkalte «citherviser». Det er cisteren dikteren og presten Johan Nordahl Brun henspiller på i teksten til Bergens bysang fra 1775, «Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde ...», skrevet til en av tidens mest populære menuettmelodier.

I Sverige ble den engelske cisteren introdusert mot slutten av 1760-årene og vant snart stor popularitet. Trolig kom den også til Norge omtrent på denne tiden. Det var likevel den nord-tyske sitrenken som fikk størst utbredelse i Norge, omtalt første gang i 1744 i musikklæreboken til stadsmusikanten i Trondheim, Johan Daniel Berlin. I 1782 forteller en kilde fra Kristiansand at instrumentet spilles med en kort pennefjær.

I de fleste europeiske land ble cisteren på begynnelsen av 1800-tallet gradvis fortrengt av gitaren. Det samme skjedde i Skandinavia, selv om cisteren i Sverige fikk en relativt populær etterfølger i den svenske lutan, som er utstyrt med et antall basstrenger løpende ved siden av halsen. Dette instrumentet ble ofte benyttet til å akkompagnere viser av artister som Evert Taube og norske Bokken Lasson. Vi finner fortsatt varianter av cisteren i bruk innen den folkelige musikken i enkelte europeiske land. Dette gjelder spesielt den portugisiske gitaren, som er en fast ledsager til den karakteristiske fado-sangen. Også i deler av Spania (bandurria) og Tyskland (Waldzither) finner vi fortsatt en god del musikere som trakterer cisterinstrumenter.

• musikk i middelalderen
• strengeinstrumenter