betalingsformidling

Overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning i Norge tok fart tidlig på 1800-tallet med økt handel både nasjonalt og over landegrensene. Industrialiseringen senere på 1800-tallet forsterket overgangen til pengesamfunn og spesialisering, med lønnet arbeid til erstatning for tidligere selvforsyning supplert med byttehandel.

I lokale handelsrelasjoner kunne varer enkelt betales med kontanter, men når det var avstand mellom kjøper (debitor) og selger (kreditor), oppsto behov for å overføre (formidle) betalingen. Det samme gjaldt betaling for tjenester, oppgjør for utestående fordringer, og velvillige donasjoner og pengegaver.

I Norge har to aktører vært dominerende i betalingsformidlingen opp gjennom tidene: postverket og bankene.

Postverket hadde befordret «kongens penger» helt fra oppstarten i 1647. Fra 1745 kunne også allmennheten sende verdibrev for overføring av kontanter. Postverket var lenge enerådende i betalingsformidling med sitt nettverk av postruter og postkontorer. Senere kom postanvisninger og skreddersydde løsninger som postoppkrav og postkreditiver.

I 1900 hadde Postverket en pengeomsetning på 23,6 milliarder kroner, og det tilsvarte rundt 60 prosent av betalingsformidlingen i Norge. I 1908 ble postinkassasjoner innført som nytt tjenestetilbud tilpasset handelsomsetningen. Senere ble tilbudet en integrert del av postgirosystemet som ble innført i 1943.

Bankene (sparebanker fra 1822 og forretningsbanker fra 1848) var først og fremst innrettet mot kredittformidling (sparing og lån) og med betjening av den enkelte kunde. Til formidling mellom kunder utstedte bankene etter hvert også veksler (gjeldsbrev) og tilsvarende. For at oppgjør skulle finne sted, måtte disse imidlertid formidles gjennom postverket når kjøper og selger ikke holdt til på samme sted.

Sjekker, som var et gammelt betalingsinstrument, fikk et stort oppsving i betalingsformidlingen på 1970-tallet da det ble vanlig med utbetaling av lønn via bankkonto, men først og fremst i nærhandelen og som erstatning for kontanter.

Postgiro ble etablert i Norge i 1943 som landets første kontobaserte system for betalingsformidling. Postverket hadde kompetanse gjennom internasjonalt samarbeid og hadde lenge sett fram til å innføre tjenesten i Norge.

Tjenestetilbudet ble lansert med hovedkontor og felles konteringsenhet i Oslo som forenklet overføringen mellom konti, og med hurtigere overføring av pengene, mens inn- og utbetaling skjedde ved landets postkontorer og landpostbud. NRK (lisensbetaling) og Norsk Tipping AS ble tidlig store brukere av tjenesten.

Enkelte banker gikk sammen og etablerte tilsvarende tjenestetilbud i 1946. Etter hvert kom stadig nye banker med i ordningen. Siden man ikke hadde felles konteringsenhet, tok betalingsoverføringen lengre tid, med avregning i etterkant mellom bankene – tilsvarende ordningen med veksler og sjekker.

I 1955 hadde postgiro 90 prosent av girotransaksjonene i Norge, mens alle bankene til sammen hadde 10 prosent – og 20 prosent av pengeomsetningen.

Både Postverket og bankene investerte i ny datateknologi fra 1960-tallet. I 1968 tok postgiro i bruk OCR-lesing som var effektiv, rasjonell og sikrere. Enkelte større banker investerte tilsvarende, men fikk ikke samme effekt i transaksjonsbehandlingen så lenge ikke andre og mindre banker var med.

Først i 1972 fikk bankene sin egen felles betalingssentral (BBS) og kunne foreta kontering like effektivt som Postgirokontoret. Dette ga resultater; tre år senere – i 1975 – hadde bankgiro kommet opp i 29 prosent andel av antall girotransaksjoner. Omsetningen i kroner hadde imidlertid kun økt til en andel på 23 prosent.

Fra slutten av 1970-tallet, etter at mange bedriftskunder også hadde investert i datateknologi, etablerte både bankene og Postgiro egne tjenester for elektronisk overføring av oppdrag. Disse tjenestene ble kalt direkte debitering, direkte remittering og lignende, og ble for eksempel brukt til innkreving av husleie, medlemskontingent og andre faste betalingsoppdrag.

I takt med at innenlandsk betalingsformidling ble modernisert, ble også betalinger over landegrensene forbedret. Internasjonale betalinger via sjekk og telex gjennom banker ble kraftig forbedret ved etableringen av SWIFT i 1973, og med betalingsutveksling fra 1977. Postgiro hadde gireringer over landegrensene fra 1959, og utvidet tilbudet gjennom etableringen av Eurogiro fra 1993.

I 1994 kom også løsninger for å registrere betalingsoppdrag per telefon (telegiro). Tjenesten ble kalt kontofon. Kundene ble utstyrt med en egen kodebrikke for sikker identifisering, og ble i praksis gitt adgang til bankenes bedriftsterminal.

I 1996 ble girosystemet evaluert i en egen NOU. Blant funnene i utredningen var at per 1994 – 22 år etter at bankene hadde fått sin egen felles betalingssentral (BBS) – var postgirosystemet fortsatt største tjenesteleverandør med cirka 60 prosent av giroomsetningen, mens BBS (bankene) hadde 40 prosent av en samlet omsetning på 4700 milliarder kroner.

På dette tidspunktet var de funksjonelle, tekniske og praktiske løsningene til postgiro og bankgiro nokså like. Den store forskjellen lå i det økonomiske ved at bankene kunne tilby renter på innestående saldo i banksystemet og benyttet da dette også som salgsargument. Myndighetene tillot derimot ikke Postverket å gi kundene renter på innestående saldo på postgirokonti.

Når postgiro like fullt var foretrukket i så stort omfang, kan dette forklares med en kombinasjon av bedre tilgjengelighet (postkontorer og røde postkasser), samt portofri og raskere fremsending av gireringsoppdragene. Store kunder som hadde fokus på cash flow (kontantstrømmen) kunne velge postgiro ved selve betalingsoverføringen, for deretter raskt å sette inn pengene på rentebærende bankkonti.

Alt fra 1960-tallet ble det fra myndigheter, politikere og andre arbeidet for å slå sammen de to betalingssystemene, eller i det minste benytte felles blanketter. For kundene kunne dette vært en forenkling, men operatørene var skeptiske siden en slik løsning ville ha uheldig innvirkning på driften. De var spesielt bekymret for at den ene operatøren ble sittende med de administrative kostnadene, mens den andre ville oppnå transaksjonsgevinstene.

BBS lanserte i 1992 ordningen brevgiro og ble «over natta» Postverkets største brevkunde. Da BBS tre år senere organiserte innsamling av giroblanketter ved egne postkasser og innsending, satte Samferdselsdepartementet en stopper med begrunnelse at det var brudd på postmonopolet.

I 1996 ble Postgiro og BBS enige om å utvikle og innføre felles giroblanketter.

Selv om Posten med postgiro var først, størst og funksjonelt overlegen bankenes betalingsformidlingstilbud, ble både postgirosystemet og Postgirokontoret borte. Postgiro og Postsparebanken ble først slått sammen til Postbanken (1995), og denne ble oppkjøpt av Den norske Bank i 1999.

Dermed var det duket for ett system. Navnet ble brevgiro, iblant omtalt som bankgiro. Blanketter finnes fortsatt, men anvendes nå kun av de som faller utenfor det «digitale fellesskapet» – i en tid hvor bankkort, nettbank og Vipps har overtatt betalingsformidlingen.