postinkassasjon

Postinkassasjon var Postverkets tilbud for oppkreving av utestående fordringer.

Postinkassasjon innebar at Postverket formidlet et krav fra en fordringshaver til en skyldner, og når denne betalte, ble pengene sendt fordringshaveren. Verdenspostforeningen innførte regler for postinkassasjoner på kongressen i 1891, og tjenesten ble innført i Norge fra 1. april 1908. Mens man tidligere hadde befordret penger i brev og ved postanvisning, opptrådte Postverket nå som inkassobyrå.

I Norge deltok bare postkontorene og enkelte store poståpnerier fra starten, og det var satt beløpsgrenser for innkrevingsbeløpene. I 1933 ble tjenesten forenklet, utvidet til alle poståpneriene, beløpsgrensene hevet, og fra nå ble mottakeren gitt en frist på 14 dager til å betale. Det kunne sendes ut et andre varsel (purring), men ble ikke fordringen betalt innen fristen, ble varslet sendt tilbake som uinnløst.

Når skyldneren betalte, ble beløpet sendt fordringshaveren tilsvarende som ved postanvisning. Postgirotjenesten som kom i 1943 gjorde at inkassotjenesten ble mer rasjonell og rimelig for de som skaffet seg postgirokonto. Fram til 1940 kunne tjenesten også benyttes til utlandet. Postinkassotjenesten med postanvisninger tok slutt 1. juli 1974, mens de med postgirokonto kunne benytte tjenesten fram til 1. januar 1983.

For mange var dette eneste muligheten til å kreve inn fordringer på en minnelig måte og uten å gå ‘rettens vei’. For handelsstanden og grossister var dette en enkel måte å få inn betaling for varer på før nettbankløsninger overtok. Fra en beskjeden start økte postinkassotrafikken til høydepunkt i 1962 med 5 450 000 utsendte fordringer, for deretter å avta til 104 000 i 1982.