Erwin Schrödinger var en østerriksk fysiker med doktorgrad fra Wien i 1910. Schrödingers betydeligste arbeid er hans formulering av bølgemekanikken fra 1926, en videreføring av Louis de Broglies teori om materiebølger, se schrödingerligningen. For dette ble han i 1933 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Paul A. M. Dirac. Selv var han lite fornøyd med det dualistiske syn på materien og den statistiske fortolkning som hans teori vanligvis tas som uttrykk for. Han forsøkte derfor å føre sin teori videre til en enhetlig bølgeteori uten at dette lyktes. Han arbeidet også, i likhet med Albert Einstein, med en enhetlig feltteori for gravitasjon og elektromagnetisme. Han ga viktige bidrag til fargelæren.

  • 1920: Utnevnt til professor i Stuttgart
  • 1921:  Professor i Breslau
  • 1921–27: Professor i Zürich,
  • 1927: Etterfulgte Max Planck som professor i Berlin
  • 1933–36:  Gjesteprofessor i Oxford
  • 1936–40: Professor i Graz

Mellom 1940 og 1955 var han professor ved Det irske akademi og direktør for Institute for Advanced Studies i Dublin, et institutt som ble opprettet spesielt for ham. Etter at han hadde trukket seg tilbake, reiste han i 1956 tilbake til Wien, hvor han fra 1951 til sin død var æresprofessor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.