Werner Heisenberg

Faktaboks

Uttale
hˈaizən-
Werner Heisenberg
Werner Karl Heisenberg
Født
5. desember 1901
Død
1. februar 1976
Fødested
Kongeriket Bayern, Det tyske keiserrike (nå Tyskland)
Dødssted
München, Vest-Tyskland (nå Tyskland)

Werner Heisenberg. Foto fra 1971.

Werner Heisenberg av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
Werner Heisenberg fikk Nobelprisen i fysikk i 1932 for sine grunnleggende arbeider i kvantemekanikk og for de anvendelser disse arbeidene ledet til.
Werner Heisenberg av . CC BY SA 3.0

Werner Heisenberg var en tysk fysiker, og han var en av 1900-tallets mest betydelige fysikere. Han er mest kjent for sine banebrytende bidrag innafor kvantemekanikk. For disse fikk han Nobelprisen i fysikk i 1932.

Vitenskapelig karriere

I åra 1924–25 og 1926–27 oppholdt han seg hos Niels Bohr i København. Han var professor i teoretisk fysikk i Leipzig i 1927–41 og direktør for Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin i 1941–45, for Max Planck-instituttet i Göttingen i 1946–58 og for Max Planck-instituttet i München i 1958–70. Han var samtidig professor ved alle disse.

Bidrag til kvantefysikk

Heisenberg ble først lagt merke til i 1925 da han skreiv en kort artikkel med tittelen Über quanten-theoretische Umdeutung kinematischer und mechanischer Beziehungen.Her innførte han matriseregning i kvantefysikken og dermed la han grunnen for ei teoretisk utvikling av Bohrs atomfysikk.

Heisenbergs arbeid ble ført videre av Max Born, Paul Adrian Maurice Dirac og Ernst Pascual Jordan. I et arbeid fra 1927 Über den anschaulichen Inhalt der quantenmechanischen Kinematik und Mechanik ga han ei tydning av de kvantemekaniske likningene og formulerte i det prinsippet som seinere er kalt Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, og som også ligger til grunn for Bohrs komplementaritetsteori (se Niels Bohr). For sine grunnleggende arbeid i kvantemekanikk og for de anvendelser disse arbeidene førte til, fikk Heisenberg Nobelprisen i fysikk for 1932 (tildelt i 1933).

Heisenberg er videre kjent for ei rekke arbeid innafor kvanteelektrodynamikk, for studier av ferromagnetisme og superledning og for arbeid i kjerne- og elementærpartikkelfysikk. Han var den første som ga en teoretisk begrunnelse for antakelsen om at kjernen var satt sammen av protoner og nøytroner (1932).

Karriere etter 1945

I 1945 ble han ført som krigsfange til England, mistenkt for å ha bistått tyskerne med utvikling av kjernevåpen, en antakelse som en ikke fant støtte for. Etter krigen fortsatte han med sine teoretiske studier og forsøkte blant annet å utarbeide en fundamental teori, der en ut fra et enkelt prinsipp skulle kunne forklare elementærpartiklenes antall og egenskaper. Han ble dessuten en leder for utviklinga av eksperimentell kjernefysikk og kjerneenergi i Vest-Tyskland, og deltok aktivt ved planlegging og bygging av reaktorer. Han interesserte seg sterkt for fysikkens filosofiske betydning og skreiv flere bøker om dette, blant annet Physics and Beyond (1971) og Across the Frontiers (1974) i den amerikanske serien World Perspectives. Hans sjølbiografi fins i Der Teil und das Ganze (1969).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg