Werner Heisenberg fikk Nobelprisen i fysikk i 1932 for sine grunnleggende arbeider i kvantemekanikk og for de anvendelser disse arbeidene ledet til.

Werner Heisenberg av Bundesarchiv_Bild183-R57262. CC BY SA 3.0

Werner Heisenberg, tysk fysiker, en av 1900-tallets mest betydelige fysikere. I årene 1924–25 og 1926–27 oppholdt han seg hos Niels Bohr i København. Han var professor i teoretisk fysikk i Leipzig i 1927–41, direktør for Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin i 1941–45, for Max Planck-instituttet i Göttingen i 1946–58 og for Max Planck-instituttet i München i 1958–70, og samtidig professor ved de samme institutter.

Heisenberg gjorde seg først bemerket i 1925 med en kort artikkel Über quanten-theoretische Umdeutung kinematischer und mechanischer Beziehungen, hvor han innførte matriseregning i kvantefysikken og dermed la grunnen for en teoretisk utvikling av Bohrs atomfysikk.

Heisenbergs arbeid ble ført videre av Max Born, Paul Adrian Maurice Dirac og Ernst Pascual Jordan. I et arbeid fra 1927 Über den anschaulichen Inhalt der quantenmechanischen Kinematik und Mechanik, gav han en tydning av de kvantemekaniske ligningene og formulerte i denne forbindelse det prinsipp som siden er kalt Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, og som også ligger til grunn for Bohrs komplementaritetsteori (se Niels Bohr). For sine grunnleggende arbeider i kvantemekanikk og for de anvendelser disse arbeidene ledet til, fikk Heisenberg Nobelprisen i fysikk for i 1932 (tildelt 1933).

Heisenberg er videre kjent for en rekke arbeider innen kvanteelektrodynamikk, for studier av ferromagnetisme og superledning og for arbeider innen kjerne- og elementærpartikkelfysikk. Han var den første som gav en teoretisk begrunnelse for antagelsen om at kjernen var satt sammen av protoner og nøytroner (1932).

I 1945 ble han ført som krigsfange til England, mistenkt for å ha bistått tyskerne med utvikling av kjernevåpen, en antagelse som man ikke fant noen støtte for. Etter krigen fortsatte han med sine teoretiske studier og forsøkte blant annet å utarbeide en fundamental teori, hvor man ut fra et enkelt prinsipp skulle kunne forklare elementærpartiklenes antall og egenskaper. Han ble dessuten en leder for utviklingen av eksperimentell kjernefysikk og kjerneenergi i Vest-Tyskland, og deltok aktivt ved planlegging og bygging av reaktorer. Han interesserte seg sterkt for fysikkens filosofiske betydning og skrev flere bøker om dette, blant annet Physics and Beyond (1971) og Across the Frontiers (1974) i den amerikanske serien World Perspectives. Hans selvbiografi finnes i Der Teil und das Ganze (1969).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.