Tyskland er en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat. Statsoverhodet er presidenten, som primært spiller en konstitusjonell rolle. Den utøvende makt ligger reelt hos forbundskansleren (Bundeskanzler) og regjeringen.

Landets lovgivende forsamling er Forbundsdagen. 598 representanter velges for en periode av 4 år ved alminnelige frie valg. Halvparten velges ved flertallsvalg i enkeltkretser; den andre halvparten ved forholdstallsvalg.

Forfatning og politisk system

Forfatningen

Grundgesetz
Grundgesetz er Tysklands forfatning. Den ble vedtatt i 1949.
Av .

I 1990 ble Tyskland samlet etter å ha vært delt i to siden etter andre verdenskrig. Det som formelt skjedde ved samlingen, var at de fem reetablerte øst-tyske delstatene gikk inn i Forbundsrepublikken Tyskland – det gamle Vest-Tyskland. Den gamle vest-tyske grunnloven (Grundgesetz) fra 1949 ble dermed grunnlov for det samlede Tyskland. Denne grunnloven bygger på tradisjonene fra den liberale forfatningen av 1848-1849, men tar også hensyn til Otto von Bismarcks forfatning fra 1871 og Weimar-forfatningen av 1919.

Etter grunnloven er Tyskland en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat. Statsoverhodet, presidenten, velges for fem år av Forbundsforsamlingen, en forsamling som består av medlemmene av Forbundsdagen og et like stor antall personer valgt av delstatsparlamentene. Presidenten kan gjenvelges én gang og spiller primært en konstitusjonell rolle.

Forbundskansleren

Forbundsdagen
Forbundskansler Angela Merkel taler i Forbundsdagen. Bildet er tatt i 2014.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den utøvende makt ligger hos forbundskansleren (Bundeskanzler) og regjeringen. Forbundskansleren velges av forbundsdagen, etter forslag fra presidenten. Han eller hun må ha absolutt flertall. Kansleren kan bare felles gjennom såkalt konstruktivt mistillitsvotum, det vil si ved at en ny kansler velges samtidig som den andre får mistillit. Hvis kansleren ber om tillitsvotum og ikke får det, og forbundsdagen i løpet av 21 dager ikke klarer å velge ny kansler, kan kansleren be presidenten om å oppløse Forbundsdagen og skrive ut nyvalg. Disse bestemmelsene skal sikre kanslerens posisjon.

Den øvrige regjeringen utnevnes av presidenten etter forslag fra kansleren. Kansleren har etter grunnloven rett til å trekke retningslinjene for regjeringens politikk. Kansleren har dermed også det avgjørende ord ved uenighet mellom ministrene. De mange sterke og lengeregjerende kanslerne har bidratt til å gi kanslerembetet og regjeringsutøvelsen autoritet.

Lovgivende makt

Den lovgivende makt er lagt til en tokammerforsamling. Det ene kammeret, Forbundsdagen (Bundestag), er det viktigste, og det kansleren er ansvarlig overfor. Forbundsdagen har (fra 2002) 598 medlemmer pluss såkalte «overhengsmandater» og (fra 2013) «utjevningsmandater» valgt for fire år. Mandatene velges dels fra enkeltpersonkretser (flertallsvalg) og dels fra flerpersonkretser, som er delstatene (forholdstalsvalg). Velgerne avgir stemme i begge kretser. Forholdsvalgene skal justere for mandatfordelingen i enpersonskretsene og kan eventuelt øke mandattallet (overhengsmandater). Det totale mandattallet blir derfor noe høyere, ved valgene 2009 og 2013 var det henholdsvis 622 og 631. Det er en sperregrense på fem prosent, men denne gjelder ikke enkeltpersonkretsene. Den høye sperregrensen reflekterer et ønske om å hindre at partisystemet splittes mye opp, slik som i Weimar-tiden (1919-1933).

Forbundsrådet

Forbundsrådet (Bundesrat) har 69 medlemmer, utpekt av delstatsregjeringene. Delstatene har fra 6 (de folkerikeste) til 3 representanter i forbundsrådet. De stemmer som bestemt av delstatsregjeringene og kan kalles tilbake av dem. Sammensetningen av Forbundsrådet kan endre seg etter hvert delstatsvalg. Lovforslag behandles først av Forbundsdagen. Forbundsrådet kan innen tre uker be om at en felleskomité nedsettes for å vurdere endringer i et forslag. Forbundsrådet kan også innen to uker nedlegge veto mot et lovforslag; et veto forbundsdagen dog kan sette til side med absolutt flertall.

I grunnlovssaker og i saker som direkte angår delstatene er forbundsrådets samtykke nødvendig. Grunnlovsendringer krever 2/3 flertall i begge kamre; men endringer som påvirker delstatsinndelingen eller noen av grunnlovens grunnleggende prinsipper tillates ikke.

Politiske partier

Politikken domineres av to store partier, det kristelig-demokratiske CDU (i Bayern det kristelig-sosiale CSU) og det sosialdemokratiske SPD. Til sammen har de som regel hatt mellom 70 og 80 prosent av stemmene og dermed gitt tysk politikk en betydelig stabilitet, som dog er noe svekket etter samlingen. I tillegg har det liberale, fridemokratiske FDP spilt en viktig rolle (satt i regjering 1949-1966, 1969-1998 og 2009-2013).

De andre partiene er Bündnis 90/De Grønne, resultatet av en sammenslåing av borgerrettsbevegelser i DDR og miljøbevegelser i Vest-Tyskland og som satt i regjering 1998-2005. I tillegg kommer venstresosialistenes parti Die Linke som er etterfølgeren til det øst-tyske statsbærende kommunistpartiet, SED, og som ved det første valget i 1990 var fritatt for sperregrensen; det het PDS fram til det i 2007 slo seg sammen med et nystartet venstreparti.

På delstatsnivå er også andre partier representert. Det største partiet på den ytterste høyresiden, er det populistiske og nasjonalkonservative Alternative für Deutschland (Alternativ for Tyskland), stiftet i 2013. Partier som truer den demokratiske orden eller forbundsrepublikkens eksistens er ikke tillatt.

Administrativ inndeling

Tyskland er delt inn i 16 delstater (Länder), hver med sin forfatning. Delstatsforfatningen kan ikke inneholde bestemmelser som kommer i konflikt med forbundsgrunnloven. Hver delstat har en folkevalgt lovgivende forsamling og en regjering som utgår fra og er ansvarlig overfor denne. I 13 delstater kalles forsamlingen og regjeringen landdag (Landtag) og landregjering (Landesregierung). I by-delstatene kalles forsamlingene representanthus (Berlin) og borgerskap (Bürgerschaft) (Hamburg og Bremen), mens regjeringene kalles senat. Regjeringenes leder kalles ministerpresident, senatenes borgermester.

Delstatene vedtar egne lover på de områder som ikke eksklusivt er forbeholdt forbundsstaten. Delstatene har blant annet ansvaret for skolene, politiet, kultur og miljøpolitikk. Delstatene er delt inn i lokalenheter, land og bykretser (Landkreise, Stadtkreise), og by- og landområder (Stadtgemeinden, Landgemeinden). Det er valgte organer også på disse nivåer; på det første, tildels også på det annet, er det også utøvende organer.

Rettsvesen

En tysk rettslig enhet ble etablert omkring 1900. Ved en rekke omfattende kodifikasjonslover fra siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det etter hvert utviklet felles lovbestemmelser på de fleste rettsområder. Disse reflekterer både germanske og romerrettslige rettsforestillinger. Etter 1945 er rettsutviklingen ført videre, men nå også under en viss påvirkning fra britisk/amerikansk rett. Etter samlingen i 1990 ble vest-tysk rett gjort gjeldende i hele landet, men slik at øst-tysk rett på enkelte områder fortsatt skulle ha gyldighet.

De allmenne domstolene har denne instansfølge: Amtsgericht, Landgericht, Oberlandesgericht og Bundesgerichtshof. Den siste er føderal og har sete i Karlsruhe, de øvrige er delstatlige. Legdommere medvirker som domsmenn i Amtsgericht og Landgericht. Den siste er appellrett i forhold til den første, men er også førsteinstansrett i viktigere saker.

Tyskland har i tillegg til de alminnelige domstoler, også spesialdomstoler for henholdsvis arbeidsrett, skatterett, sosialrett og forvaltningsrett, samtlige med ankeinstanser og en føderal høyesterett. Spesialdomstolenes øverste instanser har sete i henholdsvis Erfurt, München, Kassel og Leipzig. For å sikre en enhetlig rettsutvikling i de fem rettssystemene, er det opprettet en instans som sammenkalles ved behov (Gemeinsamer Senat der obersten Gerichtshöfe des Bundes).

En egen føderal forfatningsdomstol (Bundesverfassungsgericht), også den med sete i Karlsruhe, har domsmyndighet i forfatningstvister, og prøver dessuten lovers grunnlovmessighet. Forfatningsdomstolen inngår ikke i noe instanssystem. Delstatene har egne forfatningsdomstoler.

En komité for valg av dommere deltar i utnevnelsen av dommere til de øverste forbundsdomstoler. Forbundsdagen og Forbundsrådet oppnevner hver sin halvdel av dommerne til forfatningsdomstolen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg