Realismen og naturalismen kom inn i meksikansk teater og dramatikk fra 1900-tallet.
Fra 1920-årene klarte teateret for alvor å frigjøre seg fra arven fra kolonitiden, og fant en egen identitet, først og fremst ved at meksikansk spansk ble brukt som scenespråk. Man ville ha den meksikanske virkeligheten på scenen. Moderniseringen begynte med «Syver-gruppen», El Grupo de los Siete, og Ulysses-teateret i Mexico by. Antonieta Rivas Mercado grunnla Teatro Ulises, Ulysses-teateret, i år 1927 til 1928 sammen med gruppen los Contemporáneos. Her fikk man oversatt og satte opp moderne dramatikere som Henrik Ibsen, August Strindberg, Eugene O'Neill og Luigi Pirandello.
Senere overtok Teatro de Orientación, og Ahora-teateret åpnet også på denne tiden. I 1950-årene ble universitetsteateret en realitet. Her var dramaer som El Gesticulador og Corona de Sombra av Rodolfo Usigli viktige i starten. En studieretning innen drama og teater ble opprettet ved Universidad Nacional Autónoma de México (UNAM). Centro de Arte Dramático (CADAC), i Coyoacán, ble også viktig.
Fra 1960-årene oppstod et politisk dokumentarisk teater. Samfunnskritikk stod sterkt, og en form for svart humor ble en del av det nye uttrykket. Fra 1970-årene ble rock og multimedia stadig mer inkludert i teateret også i Mexico. Carlos Olmos er et sentralt navn fra denne tiden. Mange grupper i Mexico by har vært påvirket av politisk teater og dramapedagogikk. Flere universiteter har egen teaterutdannelse.
Senere har blant annet Emilio Carballido, Jorge Ibargüengoitia, Elena Garro og Luisa Josefina Hernández vært betydningsfulle dramatikere. Hernández som også er dramaturg har en svært rikholdig produksjon av dramatikk, i tillegg til romaner, essays og noveller. Hun har mottatt en rekke priser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.