I kolonitiden var den meksikanske litteraturen for det meste å regne som en gren av den spanske. Spanias erobring og kolonisering ble skildret av blant annet Hernán Cortés og Bernal Díaz del Castillo. Juan Ruiz de Alarcón, født i Mexico, slo seg ned i Spania cirka 1613, hvor han skrev og fikk oppført de fleste av sine skuespill. Den betydeligste skikkelsen innen den latinamerikanske litteraturen i kolonitiden var imidlertid nonnen Juana Inés de la Cruz.

Blant revolusjonsdikterne som fremstod etter 1810-oppstanden, bør først og fremst nevnes José Joaquín Fernández de Lizardi, forfatter av den første spansk-amerikanske roman, den pikareske El periquillo sarniento. Romantikkens strømninger nådde Mexico i 1830-årene. Hovedrepresentantene var dikteren Ignacio Rodríguez Galván og Fernando Calderón, mest kjent for sine skuespill. Den første romantiske romanen var El fistol del diablo av Manuel Payno, som med sine folkelivsskildringer også førte videre tradisjonen fra  José Joaquín Fernández de Lizardi. Også Ignacio Manuel Altamirano tilhørte den romantiske retning, men hans hovedverk, røverromanen El Zarco, står likevel nærmere realismen. José López Portillo y Rojas (1850–1923) er fremfor alt kjent for sin realistiske roman La parcela, mens Federico Gamboa (1864–1939) representerer naturalismen med romanen Santa. «Modernista»-bevegelsens hovedrepresentanter i Mexico var Amado Nervo samt Enrique González Martínez (1871–1952), som senere fjernet seg fra bevegelsen.

Blant de mest kjente romaner som ble skrevet om den meksikanske revolusjonen av 1910, er Los de abajo av Mariano Azuela, El águila y la serpiente av Martín Luis Guzmán og Se llevaron el cañón para Bachimba av Rafael F. Muñoz. Omkring 1910 ble «modernista»-diktningen avløst av en mer personlig og enkel poesi, representert blant andre ved Ramón López Velarde. Andre diktere fra denne perioden er José Gorostiza (1901–73), Xavier Villaurrutia (1903–50) og Carlos Pellicer (1899–1977). Octavio Paz regnes som Mexicos ledende nålevende lyriker. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1990. Til dikterne som stod frem etter den annen verdenskrig hører Jaime Sabines (f. 1926), Rosario Castellanos (1925–74), også kjent for sine noveller, romaner og skuespill, Marco Antonio Montes de Oca (f. 1932) og José Emilio Pacheco (f. 1939).

Etter den annen verdenskrig har det dukket opp en rekke fremragende roman- og novelleforfattere, blant andre Agustín Yáñez, med romanen Al filo del agua, José Revueltas, Juan José Arreola, mest kjent for sine noveller, Juan Rulfo, den fremste representant i Mexico for den såkalte «magiske realisme», Augusto Monterroso (f. 1921 i Guatemala) og Carlos Fuentes. Til samme generasjon som Fuentes hører María Amparo Dávila, Jorge Ibargüengoitia, Salvador Elizondo, Juan García Ponce og Vicente Leñero. Sergio Pitol (f. 1933, Premio Cervantes 2005), Juan Villoro (f. 1956) og Jorge Volpi (f. 1968) er sammen med blant andre Elena Poniatowska (f. 1933) viktige romanforfattere. Fernando del Paso (f. 1935), Gustavo Sáinz (f. 1940), José Agustín (f. 1944) og Ángeles Mastreta har også gjort seg bemerket som romanforfattere.

Blant de fremste dramatikere på 1900-tallet kan nevnes Rodolfo Usigli, Elena Garro, også kjent for sine noveller, Carlos Solórzano, Emilio Carballido, Luisa Josefina Hernández og Maruxa Vilalta.

Av meksikanske essayister bør særlig nevnes José Vasconcelos, påvirket av Schopenhauer og Bergson, polyhistoren og humanisten Alfonso Reyes og kritikeren Ramón Xirau.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. oktober 2016 skrev Eli Seim

Carlos Fuentes kan ikkje lenger reknast som nolevande forfattar.

vh
Eli Seim

2. januar svarte Mari Paus

Takk for innspill! Artikkelen er nå oppdatert. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.