Daddelvedtak, også kjent som daddelvotum eller kritikkvedtak, er et virkemiddel Stortinget har for å rette kritikk mot en statsråd eller hele regjeringen. Formålet med et slikt vedtak er å rette oppmerksomhet mot det man mener er kritikkverdig oppførsel.

Et daddelvedtak har ikke nødvendigvis noen konsekvenser for statsråden, og er dermed mye mindre alvorlig enn et mistillitsforslag. Likevel har de en viktig funksjon ved å få medienes oppmerksomhet.

Daddelvedtak er en del av norsk politisk tradisjon, men er ikke formalisert i noe regelverk.

Den historiske bakgrunnen til det noe gammeldagse begrepet går tilbake til tidlig 1800-tall, før parlamentarismen var etablert som styringsprinsipp. Det politiske systemet tok utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet hvor regjeringens, stortinget og domstolenes makt var skarpt atskilt. Stortinget hadde dermed liten mulighet til å påvirke hva kongen og hans statsråder gjorde, og heller ingen formell mulighet til å rette kritikk mot regjeringen.

Forklaringen til selve navnet daddelvedtak kommer av at kongens posisjon var beskyttet av Grunnloven. Kongen i rollen som statsoverhode var immun mot kritikk. Han var en person som ikke hadde noen mangler, eller gjorde noen feil, som kunne kritiseres – han var en mann uten daddel. Selve begrepet daddel kommer fra lavtysk, via dansk, og betyr i utgangspunktet feil eller mangler. Det var mer vanlig på tidlig 1800-tall enn i dag, og har ellers bare overlevd i beskrivelsen av Pierre du Terrail de Bayard som en ridder "uten frykt og daddel".

Selve ordet ble først nevnt i forbindelse med revideringen av grunnloven i 1814, da det ble bemerket av den konservative Severin Løvenskiold at: "naar kongen var opphøiet over Daddel, og Statsraadet var fri for Ansvar blot ved at have anført sin Mening, havde Landet ingen Sikkerhed mot urigtig Fremgangsmaade af Regjeringen".

Kongen og hans råd var i perioden mellom 1814 og 1884 i utgangspunktet fri for ansvar, men fra 1830-årene begynte likevel Stortinget å rette formell kritikk mot statsråder. Dette ble brukt som et alternativ til å fremme en mer alvorlig riksrettsak, og i noen tilfeller hvor en riksrettsak ikke vant frem.

Disse vedtakene hadde ingen formelle konsekvenser enn så lenge kongen og hans statsråder ikke hadde noen ansvar, og ble gjerne dermed omtalt som daddelvedtak. Slike vedtak i Stortinget ble gjerne kombinert med innlegg i avisene hvor statsrådene ble angrepet. Formålet var å utsette statsrådene for så mye pinligheter at de trakk seg frivillig.

Etter innføringen av parlamentarismen i 1884, hvor regjeringen ble avhengig av Stortingets støtte, hadde ikke lenger daddelvedtak noe funksjon og forsvant ut av bruk. Stortinget hadde nå mulighet til stille mistillitsforslag rettet direkte mot statsrådene.

Tradisjonen med daddelvedtak kom tilbake igjen i etterkrigstiden, men denne gangen i en ny form. Til forskjell fra 1830-årene var nå Stortinget preget av politiske partier, og en større grad av forutsigbarhet og stabilitet.

Et tidlig eksempel på daddelvedtak i etterkrigstiden kom i forbindelse med revolusjonen på Cuba i 1959. Den norske stat hadde solgt våpen til kubanske myndigheter. Det ble en stor politisk skandale og regjeringen ble møtt med et mistillitsforslag på Stortinget.

Regjeringen Gerhardsen hadde klart flertall på Stortinget, og mistillitsforslaget ble nedstemt. Det ble da reist et forslag om generell kritikk av regjeringen, men uten et krav om at den skulle gå av. Dette forslaget fikk støtte av nok av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter til å bli vedtatt.

Siden 1947 har daddelvedtak, eller trusselen om daddelvedtak, dukket opp med ujevne mellomrom. Daddelvedtak er å regne som et spesielt trekk ved den norske parlamentariske tradisjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.