Quentin Skinner

Skinner gjorde seg først bemerket rundt 1970 med en rekke artikler som var svært kritiske til det han fremstilte som gjengs idé- og filosofihistorie, særlig innen den politiske tenkningens historie.

Dette er en kritikk som har hatt stor gjennomslagskraft, og som nå er blitt betegnet som den nye læren, selv om man vel kan si at mange fra den eldre generasjonen av idéhistorikere praktiserte en mer historisk tilnærming enn de uttrykte i sine teorier.

Samtidig utarbeidet han viktige trekk i en ny metode innen slik forskning. I denne sammenhengen trakk han mye på utviklingen av nye former for språkteorier i moderne analytisk filosofi, særlig den såkalte talehandlingsteorien, knyttet til den britiske filosofen John Austin (1911–1960).

Det ville imidlertid være en stor misforståelse å se på Skinner som en forsker som først og fremst bringer filosofiske teorier inn i historievitenskapen. Språkfilosofien er for ham et redskap for historiske studier; selv regner han seg først og fremst som historiker.

Som statsviteren John Dunn (1940–) har sagt, representerer Skinner og Pocock et opprør innen engelskspråklig idéhistorie. De fører en tofrontskrig mot en positivistisk historieteori som ikke aksepterer utforskningen av politiske teorier og ideer som en del av historievitenskapen, og mot en ahistorisk metode i idéhistorien.

Kritikken av den ahistoriske metoden rettet seg først og fremst mot tendensen til å gå ut fra at alle vesentlige tenkere har vært opptatt av de samme problemene, ofte kalt de evige problemer, og dannet seg ulike oppfatninger om dem.

Svært ofte tar dette form av at man går ut fra at den staten det er snakk om, i antikken som i dag, er grunnleggende den samme formen for politisk organisering.

Denne tendensen er ahistorisk, hevder Skinner, og det i dobbelt forstand: Politiske tenkere opp gjennom historien har for det første vært opptatt av svært ulike tema, alt etter hvilken type stat de levde i. For det andre er ofte «de evige problemer» de problemene som er til stede i idéhistorikerens egen samtid, og som deretter presses ned på fortiden.

Slik oppstår det to hovedanklager mot den tradisjonelle idé- eller filosofihistorien. Den første er anklagen om anakronisme: Fortidens tenkere ble tilskrevet oppfatninger om tema som ganske enkelt ikke forelå på deres tid, og som de ikke hadde begreper til å forestille seg.

Den andre er anklagen om at de intellektuelle temaene eller ideene tingliggjøres. Det finnes én versjon av ulike ideer som er den rette eller fullstendige, og ulike tenkere får karakter alt ettersom de uttrykker denne versjonen av ideen eller ikke. Men kanskje var de opptatt av helt andre tema.

Den positive delen av Skinners metodologiske fornyelse ligger i en vending mot det vi kan kalle de politiske teoretikernes språk. Språk betyr her først og fremst de begrepssettene, de språklige ressursene de ulike tenkerne i ulike perioder hadde til å formulere teorier og trekke distinksjoner, hva de kunne tenke, si og uttrykke, og dermed tenke ut fra sine teoretiske forutsetninger.

Språk i denne betydningen erstatter langt på vei de gamle begrepene om ismer, skoler og tradisjoner. Det blir derfor lagt en helt annen vekt enn før på hva de ulike tenkere mente å uttrykke, og hvilke intensjoner som kommer til uttrykk i deres tekster.

Det er her Austins talehandlingsteori kommer inn, nå brukt som en fortolkningsteori. Idéhistorikeren må spørre: Hva gjør forfatteren i denne teksten? Hva vil han uttrykke? Er vedkommende på ulike punkt ironisk eller ikke, og er vedkommende opptatt av å legitimere eller delegitimere en bestemt teori?

Et annet metodologisk slagord som Skinner har brakt frem, er kontekst. Tekster må leses og settes inn i deres historiske kontekst. Kontekst hos Skinner betyr ikke i første omgang tradisjonen en tenker står i, eller opprinnelsen til denne tenkingen, men debattsituasjonen, altså den debatten i forfatterens egen samtid som vedkommende, mer eller mindre polemisk, grep inn og bidro til.

Dette fører selvsagt til en klar konsentrasjon om den enkelte forfatter og det enkelte verk. Skinner kaller selv sin fremgangsmåte «pointillistisk». Han benekter å ha noen teori om forholdet mellom endring av politiske teorier og opphavet til nye begrep, samt endringer av sosiale forhold.

Men det ville være galt å si at han bare er opptatt av teoretiske debatter. Kampen om å gjøre begreper og teorier legitime eller illegitime er for ham et praktisk anliggende, en del av det politiske livet. Spørsmålet om graden av kontinuitet i den politiske tenkningens historie blir slik et rent empirisk spørsmål.

Dette prosjektet har ikke gått fri for innvendinger. Skinner er blant annet blitt anklaget for å bli utilsiktet museal. De store tenkerne reduseres til debattene på sin tid, men hva har de da å si oss, i en senere periode?

Skinners svar på dette synes dels å være at vi må holde opp å tro at vi kan finne svar på vår tids spørsmål ut av idéhistorien, dels at vi ikke skal lete etter de kjente problemene og teoriene i historien. De bidragene den historiske forskningen gir på dette feltet, er tvert om å finne de teoriene og begrepene som ufortjent er blitt glemt, og som det kan være bryet verdt å ta opp igjen.

Skinners egen forskning har først og fremst vært rettet mot 1500- og 1600-tallets politiske idéhistorie. De forfatterne han særlig har vært opptatt av, og som han i overensstemmelse med sin teori har søkt å sette i deres egen historiske kontekst, er Niccolò Machiavelli (1469–1527) og Thomas Hobbes (1588–1679).

Særlig i forbindelse med Hobbes har han utarbeidet hva han kaller det moderne statsbegrep: at staten verken oppfattes som en fyrstes personlige maktområde eller en geografisk enhet under en samlet makt, men som en institusjon, noe helt avpersonalisert, som en kunstig skapt enhet.

Videre har han vært svært opptatt av den retoriske tradisjonen i renessansen og utover 1600-tallet.

I den senere tid har Skinner knyttet sitt arbeid, både som historiker og som politisk teoretiker, med den republikanske tradisjonen og da særlig dens frihetsbegrep.

Debatten om frihetsbegrep har siden 1970-årene vært dominert av den britiske idéhistorikeren Isaiah Berlins (1909–1997) skille mellom frihet i negativ og i positiv forstand.

Negativ frihet betyr frihet fra hindringer for handling. Positiv frihet betyr å virkeliggjøre sine grunnleggende oppfatninger av hvordan man vil leve sitt liv og forme sin egen eksistens. Positiv frihet kan altså forstås som en form for selvrealisering. Det er noe man gjør, ikke bare noe man har.

Skinner benekter at dette skillet i det hele tatt kan brukes som en historisk oversikt over ulike frihetsteorier. Den republikanske teorien bygget på et selvstendig frihetsbegrep hentet fra romerretten. Den frie avgrenses fra slaven ved å ikke være underkastet noen enkeltpersons (en slaveeiers, en fyrstes eller en fangevokters) tilfeldige makt.

Bare beslutninger som er truffet gjennom prosesser som er begrunnet gjennom en konstitusjon, kan utgjøre legitim makt over og gi legitime påbud til statsborgerne.

Som politisk teoretiker har Skinner vært opptatt av å vise aktualiteten i denne politiske tradisjonen og særlig å hevde at dette republikanske frihetsbegrepet ikke kan reduseres til eller innlemmes i det tradisjonelle liberale frihetsbegrepet, som er det Isaiah Berlin kalte frihet i negativ betydning.

Det siste bidraget i Skinners mangesidige og omfattende produksjon er et verk om William Shakespeare, der han oppsporer bruken av en bestemt juridisk retorikk i noen av hans dramaer.

• Skinner, Quentin (2002): Visions of Politics, (tre bind), Cambridge University Press
• Skinner, Quentin (2009): Vilkårlig makt: Essays om politisk frihet, Res Publica
• Skinner, Quentin (2012): Staten og Friheten, Res Publica

• idéhistorie
• republikanisme
• talehandling