Pär Lagerkvist

Pål-Nils Nilsson. begrenset

Pär Lagerkvist, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien 1940, Nobelprisen i litteratur 1951. Med sin bakgrunn i gammelkirkelig, pietistisk farvet smålandsk bygdemiljø har Lagerkvist mer enn noen annen svensk dikter gitt uttrykk for det sjokkartede møtet med en moderne, sekularisert verden.

Debuterte 1912 med novellen Människor; i 1913 kom det estetiske programskriftet Ordkonst och bildkonst, der han brøt med realistisk omstendelighet og psykologisk detaljanalyse. Som mønster stilte han opp gammeltestamentlig poesi, islandsk saga og moderne ekspresjonisme. Målet var forenkling, konsentrasjon og symbolsk helhet. I sin dramatikk var han inspirert av middelalderdramaet og av Strindbergs «drömspelsteknik». I en rekke halvt absurdistiske énaktere stilles eksistensielle spørsmål av anonyme skikkelser på en naken scene med et minimum av rekvisita. I dramaet Han som fick leva om sitt liv (1928) balanseres stilisering med var hverdagsrealisme. Hans sterkeste sceniske verk er kanskje Bödeln (1933), en dramatisering av en prosaberetning. Hjärtats sånger (1926) rommer mange av Lagerkvists ypperste kjærlighetsdikt. Viktige prosabøker fra tiden før den annen verdenskrig er Det eviga leendet (1920), Onda sagor (1924), den selvbiografiske barneskildringen Gäst hos verkligheten (1925) og essaysamlingen Den knutna näven (1934).

Uansett hvilken form Lagerkvist brukte, er det nesten alltid det lyriske element som dominerer med innslag av selvbekjennelse og direkte forkynnelse. Det sentrale motiv er motsetningen mellom «människan» og «livet», dvs. mellom menneskets krav på en mening med sin tilværelse og livets utilgjengelighet for enhver tolking. Men mens angsten for livet og dets meningsløshet er nesten enerådende i ungdomsverkene, foregår det i årene etter 1920 en utvikling mot et lysere livssyn og et nærmere forhold til virkeligheten, og i 1930-årene gav Lagerkvist sterkere og sterkere uttrykk for sin tro på menneskeåndens evne til å beseire demonene, som ofte ble tegnet i nazismens eller fascismens skikkelse.

Hans hovedverker fra de senere årene er de historiske romanene Dvärgen (1944, norsk overs. 1946), hans gjennombruddsbok hos publikum, Barabbas (1950, norsk overs. s.å.), og Sibyllan (1956, norsk overs. s.å.). Liksom i Ahasverus' död (1960) tar han opp forholdet mellom Gud og mennesket. En av hovedpersonene i Ahasverus' död er pilegrimen Tobias, hvis vei til forsoning skildres i Pilgrim på havet (1962) og Det heliga landet (1964). Hovedpersonen i romanen Mariamne (1967) er Herodes, enda en representant for det angstfulle, ensomme mennesket. Posthumt ble verket Antecknat (1977) gitt ut, samt en upublisert fortsettelse av Gäst hos verkligheten – Den svåra resan (1985).

Lagerkvists stil og språk utviklet seg fra en dynamisk ekspresjonisme i de første verkene til et mer naivt og enkelt stemningsleie. Temaene er imidlertid stadig de samme: spørsmålet om forholdet mellom godt og ondt, om viljens frihet, Guds eksistens og religionens betydning for menneskene. Selv om de spørsmål som reises er de samme, får forfatterskapet liv og farge ved at svarene skifter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.