Irland består av et bredt sentralt lavlandsområde, omgitt av randfjell i flere grupper. Lavlandet hever seg sjeldent mer enn 120 moh., unntatt på steder hvor isolerte fjellrygger og platåer skyter opp over det flate eller bølgende terrenget. Berggrunnen er for det meste kalkstein, ofte med karstfenomener som undersjøiske elver og huler. Størstedelen av lavlandets overflate består av enger, gressletter, myrer og sjøer. Slettelandet når frem til kysten mot øst, hvor hovedstaden Dublin ligger.

Høylandsområdene som danner randen rundt lavlandet, omfatter i vest og nord fjellene i det vestlige Connacht og Donegal. De består av sterkt omdannede skifere og eruptiver, og er en fortsettelse av den kaledonske foldesonen i Skottland og Vest-Skandinavia. De høyeste toppene er Errigal (752 moh.) helt i nordvest og Nephin (806 moh.) lengst vest. Fjellene i sør er bygd opp av karbonsk kalkstein som er foldet ved den hercynske fjellkjedefoldning, og av rød sandstein fra devon. Macgillicuddy's Reeks i sørvest er Irlands høyeste fjellmassiv, med Carrantuohill (1041 moh.) øyas høyeste punkt. Det østlige høylandsområdet omfatter Wicklow Mountains, som består av granitt. Den høyeste toppen her er Lugnaquilla (926 moh.).

Nesten hele Irland var dekket av breer under siste istid, og morene-avsetninger dekker store deler av øya. Avlange hauger av bunnmorenene (drumlin) danner høyere partier i slettelandet. Irland er rikt på myrer og torvavleiringer. Vestkysten er sterkt innskåret og forreven, med mange øyer utenfor. Her ligger bl.a. AranAchill og Valentia. Irland har mange elver med stor og jevn vannføring. Irlands lengste elv, Shannon, drenerer 1/5 av øya.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.