Vladimir Putin, russisk politiker, statsminister 1999 og fra 2008, president 2000–08. Født i Leningrad (nåværende St. Petersburg), juridisk embetseksamen 1975. 1975–91 arbeidet Putin i KGB, og var 1985–90 stasjonert i Dresden, Øst-Tyskland. 1991 utnevnt til leder for internasjonal avdeling hos den liberale borgermesteren i St. Petersburg Anatolij Sobtsjak, 1994–96 første viseborgermester. Etter at Sobtsjak tapte borgermestervalget i 1996, ble Putin rekruttert til den russiske presidentadministrasjonen. I juli 1998 utpekt til sjef for FSB (tidligere KGB) og i mars 1999 til sekretær for Jeltsins nasjonale sikkerhetsråd. I forkant av den nye russiske innmarsjen i Tsjetsjenia ble Putin i august 1999 utnevnt til statsminister. Bygde raskt opp popularitet på sin tøffe linje i forhold til Tsjetsjenia og sitt lov-og-orden image. Da president Jeltsin overraskende trådte tilbake som president 31. desember 1999 overtok Putin som fungerende president. I mars 2000 ble denne posisjonen formalisert da Putin ble valgt til president med 52,9 % av stemmene i første valgomgang.
Putin fremstod på mange måter som sin forgjengers rake motsetning og ble raskt et symbol på en ny giv i russisk postsovjetisk utvikling. I kontrast til Jeltsin tok ikke Putin like klart avstand fra alle sider ved sovjetsamfunnet. Hans pragmatiske tilnærming til den nære fortiden kan illustreres ved at han fikk gjeninnført den sovjetiske nasjonalsangen (om enn med ny tekst). Godt hjulpet av en sterk økonomisk utvikling lyktes Putin å bevare sin store personlige popularitet til tross for tilbakeslag som håndteringen av Kursk-forliset i 2000 og en tilsynelatende feilslått politikk i Tsjetsjenia (jf. f.eks. gisselaksjonen i Dubrovka-teateret, Moskva, i oktober 2002).
Mens Jeltsin hele sin presidenttid hadde slitt med et parlament i opposisjon, fikk Putin støtte til sin reformagenda i Statsdumaen. Innad i Putin-administrasjonen var imidlertid den første presidentperioden preget av en rivalisering mellom tre ulike klaner – «familien» (Jeltsins tidligere innerste krets), «siloviki» (representanter for FSB, forsvaret o.l.) og st. petersburgerne (liberale økonomer). Dette gav seg utslag i politikken: Fortsatt liberal økonomisk reform ble kombinert med en tilstramming på det politiske området, først og fremst gjennom en styrking av «maktvertiklaen» og en innskrenkning av regionenes selvstyre.
Putin lyktes å bygge opp en nærmest uangripelig posisjon. Ved presidentvalget i mars 2004 stilte derfor ingen av Putins antatt sterkeste utfordrere opp og Putin vant lett med 71,2 % i første valgomgang. Året før hadde presidentens støtteparti, Det forente Russland, sikret seg to tredeler av setene i parlamentet, og i forkant av presidentvalget hadde Putin kvittet seg med Kasianov-regjeringen og de siste restene av «familien». Putin hadde dermed tilsynelatende full kontroll. Hans andre presidentperiode utviklet seg imidlertid ikke til noen ubetinget suksess. I etterkant av gisselaksjonen i Beslan i september 2004 gjennomførte Putin flere reformer for å styrke staten mot lignende angrep, bl.a. strammet han grepet om regionene ved å gjeninnføre presidentutnevnte regionale ledere. I sitt forsøk på å gjenreise sentralmakten ble Putin kritisert for å undergrave mange av de landevinningene som hadde blitt gjort i 1990-årene: den politiske opposisjonen er marginalisert, staten kontrollerer igjen direkte eller indirekte de viktigste etermedier og aviser, regionalt selvstyre er erstattet med sentral kontroll og staten er i ferd med å kjøpe seg opp i strategisk viktige økonomiske sektorer på bekostning av oligarkene.
I forhold til omverdenen forsøkte Putin å gjenreise Russland som en internasjonal stormakt. I forhold til de tidligere sovjetrepublikkene har man sett en utvikling fra multilateralt samarbeid innenfor rammen av SUS til en større vektlegging av bilaterale relasjoner. Et gjennomgående trekk har vært et sterkt innslag av politisk pragmatisme.
Putin kunne ikke gjenvelges som president i 2008, men han foretok en rekke utnevnelser som skulle sikre hans maktbase når presidentperioden løp ut. Den viktigste var Dmitirj Medvedev, som var Putins håndplukkede etterfølger og ble valgt til president med overveldende margin i 2008. Medvedev utnevnte deretter Putin til statsminister; Putin er dermed fortsatt Russlands reelle leder.