Siden Baath-partiet kom til makten i Syria, har syriske medier vært organisert av staten, og kontrollert av denne. Pressen eies tradisjonelt av partier, fagforeninger og andre organisasjoner, og er avhengig av lisens fra staten; kringkastingen er statlig. De fleste aviser utgis på arabisk. De tre største utkommer i Damaskus: Bathpartiets hovedorgan al-Baath, samt ath-Thawra og Tishreen

I 2001, etter Damaskus-våren, ble det åpnet for private aviser, men også de var knyttet til regimet. Blant disse hørte al-Watan, al-Iqtisad og al-Khabar. Fjernsynssendinger startet i 1960.

Organisasjonen Reporters Without Borders (RSF) ga Syria dets laveste score på sin oversikt om pressefrihet noensinne for 2011, med total sensur, utbredt overvåking og utstrakt vold, samt manipulasjon fra regjeringens side.

Selv om Syrias grunnlov garanterer ytringsfrihet, har denne i praksis blitt brutt, blant annet som følge av unntakstilstanden fra 1963, som først ble opphevet under det syriske opprøret i 2011. En egen presselov fra 2001 tillater utstrakt statlig kontroll over alle trykte medier, og forbyr rapportering om tema som regjeringen anser som sensitive, inklusive spørsmål som defineres å angå den nasjonale sikkerhet. Den nye loven innskjerpet en allerede streng mediekontroll.

Restriksjonene gjelder også utenlandske medier; både aviser og magasiner i salg, og korrespondenters virke. Syriske journalister har måttet forholde seg til skrevne og uskrevne regler, og er blitt trakassert og arrestert hvis de etter myndighetenes mening har gått over streken. Det syriske informasjonsdepartementet og kulturdepartementet sensurerer nyheter. Også på rankingen til amerikanske Freedom House scoret Syria lavt.

Presseloven ble endret i 2005 for å omfatte elektroniske medier, som også ble underlagt statlig overvåking og sensur. Blant annet ble det krevd at redaktører for elektroniske publikasjoner måtte være minst 25 år og syriske statsborgere, og ikke ansatt av en utenlandsk regjering. Også aktører i denne del av media, blant dem bloggere, ble utsatt for forfølgelse. I egen internettlov fra 2010 ga myndighetene adgang til å ta seg inn på kontoret til online-journalister og bloggere, beslaglegge materiale og stille disse for retten. 

Utbredelsen av informasjonsteknologi og internett fikk et oppsving ved skifte av president i 2000; president Bashar al-Assad er selv svært opptatt av data. Ved utbruddet av opprøret i 2011 var anslagsvis en femtedel av Syrias befolkning knyttet til internett, som ble en viktig plattform for spredning av informasjon om hendelser som ellers ble sensurert av regjeringen.

Som i andre deler av den arabiske verden hvor opprør mot autoritære regimer brøt ut, ble blant annet filmklipp som viste overgrep publisert. Opposisjonen - såvel som regjeringen - brukte kanaler som Facebook, Twitter og YouTube i en mediekrig, samt kommunikasjonskanalen Skype for kontakt seg imellom.

Den syriske regjeringen har en egen avdeling for oppgaven, og har bygd opp kapasitet for cyber-krigføring. Hackere har også deltatt i online-kampen, og blant annet angrepet websider til internasjonale nyhetsbyrå for å forvrenge informasjon. I slutten av november 2012 ble internett stengt, og opposisjonen brukte satellitt-telefon for å kommunisere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.