Massemedier i Syria

Mediebildet har dels endret seg vesentlig under, og som følge av, krigen i Syria, dels har utvikling vært mer normal: Situasjonen har variert sterkt om et område har forblitt regjerinskontrollert, eller om ulike opprørsgrupper har tatt kontrollen, for deretter å tape den tilbake til regjeringen. Samtidig har medieutviklingen i den selvstyrte kurdiske delen av Nord-Syria (Rojava) gått sin egen vei.

I de første åra etter at opprøret i 2011–2012 brøt ut, mistet regimet i Damaskus kontrollen over store deler av Syria. Dermed mistet det også delvis kontroll over spredning av informasjon, selv om blant annet den statskontrollerte kringkastingen fortsatte å nå ut til de fleste deler av landet, og ulike mediekanaler og -aktører nådde ut gjennom satellitter. I 2017–2018 gjenerobret regjeringen de fleste områder av landet.

Medietilbudet i Syria er sammensatt, med tradisjonelle og nye medier. Utbredelsen av internett og sosiale medier har vokst raskt, mens satelittbasert fjernsyn er den viktigste nyhetskanalen.

Syria er et av de aller farligste land å jobbe i for journalister, som også er kjent for å blitt identifisert som mål i krigføringen.

Før krigen

Da Baath-partiet kom til makten tidlig på 1960-tallet ble syriske medier organisert – og kontrollert – av staten. Aviser ble oftest eid av partier, fagforeninger eller andre organisasjoner, og de måtte ha lisens fra staten for å utgis. Syria hadde før krigen en rekke aviser; de fleste på arabisk, noen få på fransk og engelsk. De største utkom i Damaskus, og gjør det fortsatt: Bathpartiets hovedorgan al-Baath, samt al-Thawra og Tishrin. Kringkastingen (radio og tv) var statlig eid og drevet. Statlige fjernsynssendinger startet i 1960. Det statlige nyhetsbyrået SANA (Syrian Arab News Agency), tilknyttet informasjonsdepartementet, ble grunnlagt i 1965.

Denne strukturen vedvarte under president Hafez al-Assad, før det ble en viss liberalisering tidlig på 2000-tallet, under hans sønn og arvtaker, Bashar al-Assad, som selv ivret for å fremme bruken av internett. I 2001, etter Damaskus-våren, da det ble gitt rom for en mer kritisk debatt, ble det åpnet for utgivelse private aviser, men også de var knyttet til regimet gjennom personlige og økonomiske bånd.

Selv om Syrias grunnlov også da garanterte ytringsfrihet, ble den i praksis blitt brutt, blant annet som følge av unntakstilstanden fra 1963, som først ble opphevet under det syriske opprøret i 2011. En egen presselov fra 2001 tillater utstrakt statlig kontroll over alle trykte medier, og forbyr rapportering om tema som regjeringen anser som sensitive, inklusive spørsmål som defineres å angå den nasjonale sikkerhet. Den nye loven innskjerpet en allerede streng mediekontroll.

Presseloven ble endret i 2005 for å omfatte elektroniske medier, som også ble underlagt overvåking og sensur. En egen internettlov fra 2010 ga myndighetene adgang til å ta seg inn på kontoret til online-journalister og bloggere, og stille dem for retten.

Under krigen

Mediestrukturen i hovedstadsområdet, som forble kontrollert av regjeringen, har endret seg lite under krigen, ut over at bruken av internett og sosiale medier har økt, og fjernsyn har tatt over mer av mediebildet på bekostning av trykte medier, særlig aviser. De tidligere dominerende dagsaviser, de statskontrollerte al-Thawra, Tishrin og al-Baath har fortsatt å utkomme. To private dagsaviser utkommer også: al-Watan og Baladna. Den engelskspråklige The Syria Times utkom til 2008; fra 2012 på internett.

Radio og fjernsyn i Syria domineres av statlige kanaler. Syrian TV er den statlige fjernsynskanalen, mens Sama TV er en privat kanal som støtter regjeringen. Orient News er opposisjonell og sender fra Dubai. Radio Damascus er det største statlige radionettverket. Private radiostasjoner kan få lisens for å sende underholdning, men kan ikke produsere nyheter eller politisk innhold. Den første private radiostasjonen var al-Madina FM, som startet i 2005.

I områder som ble overtatt av ulike opprørsgrupper vokste det fram nye medietilbud. Det var i mindre grad trykte medier; mest digitale, som enten ble produsert og distribuert lokalt, eller fra miljøer i eksil – og i noen grad lokale radiostasjoner. Tilbudet inkluderte ikke minst nyheter distribuert via internett og sosiale mediekanaler, samt satelitt-tv fra utlandet. Blant medieaktørene var Den islamske stat (IS), som både fra Syria (særlig gruppens selverklærte hovedstad Raqqa) og utlandet sto bak en profesjonell og strategisk bruk av informasjon, herunder for å rekruttere fremmedkrigere.

I de kurdiske områdene er det etablert medier (aviser, radio og fjernsyn, samt internettbaserte tilbud) tilknyttet de regionale myndighetene og militsgruppene, men det er også private tilbud.

Digitale medier har fått stadig større utbredelse. Det er anslått at rundt en tredel av innbyggerne har tilgang til internett. Som i andre land der opprør brøt ut under Den arabiske våren ble sosiale mediekanaler som Facebook, Twitter og YouTube brukt i en mediekrig. Blant annet la opprørsgrupper ut filmklipp som viste overgrep mot sivile. Kommunikasjonskanalen Skype, så vel som satellittelefon, ble brukt for kontakt opprørsgrupper imellom. De mest brukte sosiale nettverk er WhatsApp og Facebook.

Den syriske regjeringen etablerte en egen avdeling for å ta del i denne delen av kampen, og bygde opp kapasitet for cyber-krigføring. Hackere har også deltatt, og blant annet angrepet websider til internasjonale nyhetsbyrå for å forvrenge informasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg