Rudolf Bultmann

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Rudolf Bultmann, tysk teolog; en av de mest betydningsfulle protestantiske teologer på 1900-tallet. Hans arbeid med nytestamentlig teologi og hermeneutikk har hatt avgjørende innflytelse på teologidebatten. Etter en kort periode i Breslau virket han i Marburg fra 1912, som professor 1921–51.

Bultmann gikk ut fra den liberale teologi, men mottok siden vesentlige impulser fra den dialektiske teologien med dens sterke understrekning av Guds åpenbaring i det forkynte ord, kerygma. Han insisterte på at fortolkningens oppgave var av historisk-kritisk karakter, men problematiserte samtidig forholdet mellom historisk viten og teologisk erkjennelse.

Bultmann ble gjennom sitt verk Die Geschichte der synoptischen Tradition (1921, 3. utg. 1957) en banebryter for den formhistoriske metode i evangelieforskningen. Han anså at den tidlige overlevering av Jesustradisjonene var muntlig, og at menighetene der tradisjonene ble overlevert opprinnelig var små og uten sterk innbyrdes sammenheng. Overleveringen tjente bestemte formål i menigheten, og funksjonen den fylte skapte tydelige og nesten standardiserte formtrekk.

Bultmann fant det historisk problematisk og teologisk uinteressant å finne tilbake til den historiske Jesus. Det viktige var at Jesus faktisk hadde levd, at Gud hadde handlet på avgjørende vis ved Jesu korsdød, og at forkynneren Jesus ble den forkynte Kristus. For troen ville det være ødeleggende å bygge på en historisk bevisførsel og objektivisering, fordi troen fornekter seg selv om den skal ha garantier. I sitt arbeid med nytestamentlig teologi, jfr. Die Theologie des Neuen Testaments (revidert versjon 1958), er det derfor den paulinske og johanneiske versjon Bultmann særlig verdsetter. Et annet av hans mest betydelige verk er kommentaren til Johannesevangeliet (1941, revidert 1956).

Bultmann mottok sterke filosofiske impulser fra Martin Heidegger, som en tid var hans kollega i Marburg. I Heideggers tidlige eksistensialfilosofi fant Bultmann innsikter som forsterket hans antropologiske perspektiv på teologien – all tale om Gud er tale om mennesket, og omvendt. I en større artikkel Neues Testament und Mythologie (Mytologi og bibelforståelse, 1968) formulerte han i 1941 et program for hvordan det bibelske budskap skulle kunne frigjøres fra en mytisk forestillingsverden og uttrykkes på en måte som tar et nytt verdensbilde, og ikke minst menneskets eksistensforståelse, på alvor. Den eksistensiale interpretasjon er den positive utforming av hans krav om avmytologisering av det bibelske budskap. Bultmann gjorde bruk av eksistensialfilosofiske kategorier, men tilførte en teologisk dimensjon når han hevdet at all overgang fra ikke-autentisk til autentisk eksistens skjer som menneskers lydige tilsvar til kerygma (forkynnelsen av Guds frelseshandling).

Bultmanns program om avmytologisering forårsaket i etterkrigstiden en voldsom internasjonal debatt, som er delvis dokumentert i Kerygma und Mythos (H.W. Bartsch, 1948–55). En rekke av Bultmanns egne artikler er samlet i Glauben und Verstehen 1-4 (1933–65). På norsk finnes også hans bok Jesus (1923, norsk overs. 1968).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.