Marieluise Fleißer var en tysk forfatter. Hun var en av de første store kvinnelige dramatikerne i tyskspråklig litteratur. Gjennom sine samtidskritiske teaterstykker banet hun vei for det sosialkritiske samtidsdramaet som preget tysk teater sent på 1960-tallet og på 1970-tallet. Blant hennes mest kjente stykker er Fegefeuer in Ingolstadt (1926).
Fleißer vokste opp i Ingolstadt. Fra 1919 studerte hun teatervitenskap i München, hvor hun ble kjent med blant annet Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger, som oppfordret henne til å skrive. I 1927 flyttet hun til Berlin for å etablere seg som forfatter. I denne tiden hadde hun et forhold til Brecht, som var ødeleggende for Fleißer, både som menneske og som forfatter. Hun forlot senere Berlin og foretok flere lange reiser med forfatteren Hellmuth Draws-Tychsen (1904–1973), før hun i 1932 vendte tilbake til Ingolstadt for godt, giftet seg og ble stående bak disken i mannens tobakkshandel.
Fleißer ble omfattet av sensuren i det nasjonalsosialistiske Tyskland; hennes bøker var blant dem som ble brent på nasjonalsosialistiske bokbålet i mai 1933. Etter at ektemannen døde i 1958, begynte hun igjen å skrive. På 1960-tallet og fram til hun døde i 1974 møtte hun stor anerkjennelse av unge tyske dramatikere.
Som dramatiker var Fleißer en forløper for det som i tysk litteraturhistorieskriving kalles for «Zeitstück» (samtidsstykke) og for «Volksstück» (folkelig teater), en retning som avløste det dokumentariske teatret tidlig på 1960-tallet, og som fortsatt står sterkt, særlig i sørtysk og østerriksk teatertradisjon. Fleißers stykker er ikke underholdningsdramatikk for de brede lag, men et samfunnskritisk teater som kan sammenliknes med dramatikken til Ödön von Horváth. Dramaturgisk fjerner forfatterne seg fra den klassiske inndelingen i tre eller fem akter med en tydelig spenningskurve, men velger heller en flat struktur med episoder eller bilder. Personene stammer i regelen fra småborgerskapet eller arbeiderklassen, og ofte utspiller handlingen seg i provinsen eller i småbyer hvor straffen for å være annerledes eller å for å stikke hodet fram kan være hard. Samtidig viser og kritiserer stykkene holdninger som støttet opp under den framvoksende nasjonalsosialismen. Sjangeren, som var populær under Weimarrepublikken, ble offer for nasjonalsosialistisk sensur.
Fleißers mest kjente drama er Fegefeuer in Ingolstadt (1926, Fegefeuer betyr skjærsild). Stykket, som er delt inn i seks såkalte bilder, ble uroppført samme år i Berlin. Det handler om to unge mennesker som begge er outsidere i den provinsielle byen Ingolstadt (hvor forfatteren selv hadde vokst opp). Ingen av dem ser noen framtid og vikler seg inn i en destruktiv spiral av løgn og anklager. Selv om stykket fikk god mottakelse i 1926, ble det ikke oppført igjen før på 1970-tallet. I 1972 ble det iscenesatt av blant annet Jürgen Flimm (født i 1941) i Zürich og Peter Stein i Berlin.
I 1929 kom Pioniere in Ingolstadt, som Bertolt Brecht hadde oppfordret henne til å skrive. Ved hjelp av Brecht ble Pioniere in Ingolstadt uroppført. Brechts endringer i stykket, som innebar en skarpere politisk brodd og tydelige erotiske overtoner, gjorde imidlertid at oppsettingen ble ansett som en skandale, noe som var ødeleggende for Fleißer.
Under nasjonalsosialismen skrev Fleißer lite, og arbeidet bak disken i ektemannens tobakksbutikk i Ingolstadt kvalte mesteparten av hennes kreativitet. En av de få tekstene hun skrev før ektemannen døde i 1958, var dramaet Der starke Stamm (1950), som ble uroppført i München samme år.
Fleißer skrev kun én roman, nemlig Mehlreisende Frieda Geier (1931, i 1972 kom romanen ut i en bearbeidet utgave under tittelen Eine Zierde für den Verein). Det dreier seg om et portrett av den unge kvinnen Frieda som ønsker å være selvstendig og skape et godt liv for seg og søsteren, men som mislykkes. Fleißer skrev flere fortellinger, blant annet Meine Zwillingsschwester Olga (1923), Abenteuer aus dem Englischen Garten (1925) og Ein Pfund Orangen (1926).
I den selvbiografiske fortellingen Avantgarde (1962) gir forfatteren innblikk i hvordan hun på 1920-tallet som ung kvinne fra provinsen hadde opplevd det å komme til Berlin med ambisjoner om å skrive, for så å bli møtt av patriarkalske strukturer som nesten ødela henne. Avantgarde viser hvor traumatisk forholdet til Brecht virkelig var: Riktignok promoterte han uroppførelsen av Pioniere in Ingolstadt, men han bearbeidet stykket slik som han mente det var mest virkningsfullt på scenen, og bidro dermed til å skape en teaterskandale det tok lang tid for Fleißer å komme seg etter. Blant de siste fortellingene Fleißer skrev, er Rauch (1964) og Die im Dunkeln (1965).
Fleißer var forut for sin tid da hun debuterte som dramatiker i 1926, men nasjonalsosialismen satte en midlertidig stopper for hennes videre forfatterskap. Hun ble imidlertid gjenoppdaget på 1960-tallet og fikk stor betydning for utviklingen av tysk samtidsdramatikk. Dramatikere som blant annet Franz Xaver Kroetz, Martin Sperr (1944–2002) og Rainer Werner Fassbinder framholdt henne som et stort forbilde. Fassbinder satte opp Pioniere in Ingolstadt på teater i 1968 og lagde en spillefilm basert på samme tekst i 1970, Kroetz initierte publikasjonen av Fleißers samlede verker i 1972, og både Kroetz og Sperr viste gjentatte ganger til henne som forbilde og inspirasjon.
Fleißer er en av 1900-tallets viktigste kvinnelige dramatikerne. Hun spilles ofte både på tyskspråklige scener og internasjonalt, og forfatterskapet er gjenstand for forskning. I 1996 ble Marieluise Fleißer-foreningen stiftet, som blant annet støtter forskningsprosjekter om forfatteren. Barndomshjemmet hennes i Ingolstadt er et museum, og byen huser også Fleißer-arkivet. I 2011 ble det lagd en dokumentarfilm om forfatteren, Marieluise Fleißer – Provinz & Provokation, og i 2020 en spillefilm med tittelen Über die deutsche Frau (regi av Kevin og Toby Schmutzler).
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.