Jacques Rancière, fransk filosof, professor emeritus ved Paris-universitetet (Saint-Denis) og professor ved European Graduate School i Sveits. Rancières interessefelt inkluderer blant annet politikk, kunst, estetikk, film og pedagogikk. Han er utdannet ved École Normale Supérieure i Paris. Rancière var i sine tidlige år sterkt påvirket av sin lærer Louis Althusser og var blant de av Althussers elever som bidro til utgivelsen av Lire le Capital (1965, "å lese Kapitalen"). Rancière brøt imidlertid med sin tidligere lærer fordi parisopprøret i mai 1968 (se også studentopprøret) blottla en stor uoverensstemmelse mellom dem i synet på likhet. Althusser la i sin strukturalistiske marxisme stor vekt på å skille mellom vitenskap og ideologi, og anså det som filosofiens oppgave å identifisere hva som er sanne ideer (vitenskapelige) og usanne ideer (ideologiske). Dette ledet ifølge Rancière til et elitistisk syn på filosofi og kunnskap, da filosofen tildeles en privilegert plass i avdekkingen av sannheten.

Rancière hevder med henvisning til pedagogen Joseph Jacotot at alle er i besittelse av jevngode mentale evner. I og med at empirien ser ut til å vise at enkelte er i stand til å utføre visse intellektuelle oppgaver bedre enn andre kan dette virke noe kontraintuitivt. Rancière skiller imidlertid mellom det å besitte likeverdige mentale evner og det å utøve disse evnene likt. Dette innebærer at man ikke kan slutte fra en forskjell i utøvelsen til en reell forskjell i mental kapasitet. Rancière mener derfor at det er mulig å fastholde at alles mentale evner er likeverdige, men innrømmer at det kun dreier seg om en hypotese. For at hypotesen skal kunne verifiseres, må likhet være et prinsipp som det kontinuerlig handles i tråd med i verden.

Om man forutsetter ulikhet i stedet for likhet, leder dette ifølge Rancière til inkoherens. Enhver autoritet må begrunne et hierarki om det ikke skal være vilkårlig. I prosessen med å gi grunner impliseres imidlertid en form for likhet. Dette fordi grunnene eller forklaringen må forstås av de som underordnes i hierarkiet. Men om det antas at forklaringen blir forstått, tilsier det likhet snarere enn ulikhet. Det å forstå en forklaring vitner om velfungerende mentale evner ifølge Rancière.

Viktigheten av likhet er gjennomgående i hele Rancières forfatterskap og kommer særlig til uttrykk i La Nuit des prolétairs: Archives du rêve ouvrier (1981, "Proletarenes natt: Arkivene for arbeidernes drøm"), Le Philosophe et ses pauvres (1983, Filosofen og hans fattige), og Le Maître ignorant: Cinq Leçon sur l'émancipation intellectuelle (1987, "Den uvitende mester: Fem oppgaver for intellektuell frigjøring").

En annet sentralt begrep i Rancières filosofi er Le Partage du sensible som kan oversettes til oppdelingen, fordelingen, distribusjonen eller delingen av det sanselige eller sansbare. Kort sagt omhandler begrepet det som oppfattes av sansene. Oppdelingen av det sanselige har visse likheter med en intersubjektiv eller felles livsverden slik den blant annet blir forstått innenfor fenomenologien, da det ikke dreier seg om vitenskapelig observasjon av det sansbare, men om det som oppfattes i den verden mennesker lever og virker i. Imidlertid har den også en politisk dimensjon fordi det blir diskriminert mellom hva som kan sees og høres og hva som ikke kan sees og høres. Videre omfatter oppdelingen av det sanselige hvem som sees og høres. Altså hvem sin stemme som teller for noe (blir telt), og hvem som blir ignorert.

Oppdelingen av det sanselige fremstår ifølge Rancière som selvinnlysende og påvirker derfor også hva som kan tenkes og hva som anses som mulig. I kraft av sin politiske dimensjon, fremgår det imidlertid at denne oppdelingen kunne vært annerledes. For Rancière er det sentrale spørsmålet i vurderingen av en konkret oppdeling, om den er fundert i likhet eller ikke.

Når Rancière velger å forholde seg til det som fremstår i tid og rom, distanserer han seg fra en hermeneutisk analyse. I stedet for å lete i dybden etter en virkeligere mening, fokuserer Rancière på det han finner i overflaten. Med dette ønsker han å unngå en metode som klassifiserer noen som kjennere av sannheten og andre som uvitende. Overflatene er tilgjengelige for alle, og ivaretar således kravene til hans likhetsprinsipp.

Midlene et samfunn benytter seg av for å håndheve sin oppdeling av det sanselige, omtaler Rancière som La Police. La Police betyr politiet på fransk, men konnoterer også til det greske ordet polis. "Politiet" omfatter med andre ord ikke kun politiet, men alle institusjonene som sørger for en selektiv oppdeling eller telling i samfunnet. Konsekvensen er at enkelte grupper blir favorisert, mens andre blir marginalisert. Ifølge Rancière forsøker "politiet" å begrense politisk deltakelse for å bevare status quo. "Politiet" gir imidlertid inntrykk av at ingen av betydning blir nektet deltakelse eller medbestemmelse i samfunnet.

Om de som ikke er tildelt en stemme i samfunnet bruker Rancière det greske ordet demos. Ved å forbeholde et navn for denne gruppen telles de som ikke er telt. Rancière omtaler videre demos som et kollektivt subjekt som identifiserer seg med hele folket og insisterer på den fundamentale likheten til alle samfunnsmedlemmene.

Rancière peker på tre typer politisk filosofi som misforstår det politiske:

  • L'Archi-politique ("ur-politikk"): Et typisk eksempel på ur-politikk finnes ifølge Rancière i Platons forsøk på å etablere et samfunn der aktivitetene til individene kun er basert på deres rolle. I et slikt samfunn finnes det ikke noe rom hvor politikk kan oppstå.
  • La Para-politique ("para-politikk"). Para-politikk er ifølge Rancière et forsøk på å avpolitisere politikk ved å reformulere den politiske konflikten til en konkurranse om å besitte utøvende makt innenfor et representativt system.
  • La Méta-politique ("meta-politikk"). Her flyttes politikken fra den politiske sfære og over til en annen sfære, eksempelvis den økonomiske. Dette var blant annet tilfellet med Marx' filosofi, der rettigheter og normer kun ble ansett for å være en overbygning som var determinert av en underliggende basis. Denne basisen var ifølge Marx økonomien.

Ifølge Rancière er ekte politikk de diskurser og praksiser som ved å forutsette likhet konfronterer "politiet" med det som er fremmed for det. Når demos tilkjennegir seg får demos' tilstedeværelse konsekvenser for hele samfunnet. De uten stemme kan ikke begynne å delta uten å påvirke og endre oppdelingen av det sanselige som er etablert på deres bekostning. Å forlange å bli regnet som tellende, impliserer et krav om en ny distribusjon av hvem som telles og hvem som ikke telles, noe som påvirker hele oppdelingen ifølge Rancière.

Et sentralt virkemiddel i kampen om å bli hørt er ifølge Rancière en prosess han omtaler som La subjectivation ("subjektivering"). Hovedprinsippet i denne prosessen er å nekte å handle i tråd med, eller la seg redusere til, sin tildelte plass eller sine tildelte evner. Rancière hevder at i spørsmålet om menneskelig frigjøring er det ikke kunnskap og mental kapasitet menneskene mangler, men troen på deres evne til å forandre.

Rancière setter også kunsten i sammenheng med oppdelingen av det sanselige og spørsmålet om likhet. Rancière hevder at kunst er politisk fordi den bidrar til å utfordre hva som er sanselig, tenkelig og mulig ved å skape opplevelser som står i kontrast til de man vanligvis opplever. Det er ikke i kraft av å ha et eksplisitt politisk innhold at kunsten er politisk, men ved å forme sansbart materiale til noe som utfordrer den nåværende oppdelingen av det sanselige. Rancière deler inn kunsten i tre regimer. Inndelingen er ikke basert på kriterier knyttet til historiske epoker, men baserer seg på hvilke aksiomer om kunst som er virksomme innenfor hvert regime, samt kunstens relasjon til andre praksiser.

Innenfor dette regimet finnes ikke kunst i seg selv ifølge Rancière. Opphavet til regimet er Platons kritikk av imitasjon, der bildet må sees i lys av det det avbilder og hvilken effekt bildet vil ha på samfunnet. Innenfor dette regimet finnes det med andre ord ikke egne estetiske eller kunstneriske kriterier. Bildet er helt og holdent underlagt ikke-estetiske hensyn og eksisterer ikke som kunst, men som virkemiddel.

Dette regimet oppstod ifølge Rancière med Aristoteles' verk poetikken. Innenfor det representative regimet blir kunsten individualisert og tildeles en viss grad av frihet. Mimesis tillegges en betydelig rolle, noe som medfører strenge regler for hvordan kunstnerisk arbeid skal utføres. Innenfor dramaet blir handlingen det viktige, mens karakterutvikling og språket forblir underutviklet og underordnes fokuset på handling.

I det estetiske regimet brytes reglen fra det representative regimet som forlanger at et spesifikt tema må kobles med en spesifikk form for presentasjon. I det estetiske regimet blir likhet et operativt prinsipp ifølge Rancière. For det første ved at nær sagt hva som helst kan gjøres til gjenstand for kunstproduksjon. For det andre ved at kunstopplevelsen ikke lenger styres av en søken etter å avdekke de reglene et kunstverk er produsert i henhold til. Og for det tredje fordi kunstnerisk form i kraft av sitt kommunikative utgangspunkt etablerer en likhet mellom det som skal forstås eller oppleves (kunstverket) og de som skal forstå eller oppleve det (tilskuerne).

Les om Rancières filosofi på The European Graduate School sine hjemmesider

Les intervju med Rancière av Peter Hallward

Se Rancière forelese om spørsmålet in what time do we live i regi av Office for Contemporary Art Norway

Ranciere, Jaques. Den emansiperte tilskuer. 2012. Finn boken i bibsys

------. "Estetikk som politikk" i Kjersti Bale og Arnfinn Bø Rygh (red.) Estetisk teori. En antologi. 2008. Finn boken i bibsys

------. "Delingen av det sanselige. Estetikk og politikk" i Vagant nr.2 2007. Finn teksten i Norart

------. The Politics of Aesthetics. 2004. Finn boken i bibsys

Tanke, Joseph J. Jaques Rancière : An Introduction. Philosophy, Politics, Aesthetics. 2011. Finn boken i bibsys

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.