Kvinnebunad fra Vest-Telemark med fløyelsliv

Denne bunadbrukeren har et gammelt liv til bunaden sin. Det er dekorert med naturalistiske blomsterbroderier i silketråd samt sølvfargede band.

Kvinnebunad fra Vest-Telemark med fløyelsliv
Av /Norsk bunadleksikon.
To kvinner kledd i fløyelsliv fra Vest-Telemark, tidlig på 1900-tallet. Vi ser at de ikke bruker forkle utenpå stakken, og skjortene er preget av samtidsmoten.
/Bunad- og folkedraktrådet.

Artikkelstart

Kvinnebunad fra Vest-Telemark med fløyelsliv er en bunad som bygger på den siste formen for kirkeklær i Vest-Telemark før kjolemoten tok over, og var ei drakt med fastsydd bringeduk til liv eller trøye. Denne var i bruk mot slutten av 1800-tallet og litt inn på 1900-tallet. Omtrent samtidig ble den tatt i bruk som bunad flere steder i landet, gjerne tilknyttet folkehøgskolene. Bunaden gikk da ofte under navnet Seljordbunad.

Dette var en relativt kort periode på begynnelsen av 1900-tallet. Seinere ble bunaden fortrengt av de ulike variantene av vesttelemarkbunader med ullgarnbroderi. Det ble også lagd noen bunader der en kombinerte fasongen fra draktskikken med fastsydd bringeduk og den eldre rosesømmen. Tradisjonelt hadde denne drakta broderi med naturalistisk blomstermotiv, som regel utført med silketråd. Drakta kunne også være helt uten broderi.

Bunaden bærer sterkt preg av moteretningene som var rådende på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ermene på trøya med puff på skuldrene har mye felles med motebildet på slutten av 1800-tallet – den perioden som gjerne kalles stilforvirring. Sjølve silhuetten kroppen får i bunaden, har imidlertid store likhetstrekk med jugendstilen rundt 1900. Bysten framheves som kontrast til smalest mulig livlinje, og skjørtet er flatt foran og har vidden samlet bak. Disse nye motetrekkene ble brukt i kombinasjon med det tradisjonelle tulleplagget, og livet har fortsatt de karakteristiske spissene i ryggen, som har røtter bakover til renessansen.

Sammen med stiltrekkene fra det samtidige motebildet ble også ulike sømteknikker tatt opp i folkedraktskikken. Symaskin hadde blitt vanlig på slutten av 1800-tallet, og som erstatning for korsettet – som var uunnværlig til datidas moteplagg – sydde en spiler inn i livet til folkedrakta. Spilene i ryggen bidro samtidig til at spissene på livet, som nå var veldig høye og spisse, holdt seg på plass.

Jordbærbunad er ett av flere navn bunaden har fått på folkemunne. Det skyldes nok at broderiet på bringeduken i en del tilfeller ligner på jordbærblomster. Noen har tatt utgangspunkt i denne likheten og lagd en blåtøysbunad med samme fasong som denne festbunaden, men brodert jordbær på bringeduken.

Etter en lang periode hvor den nærmest var ute av bruk, kom bunaden igjen i produksjon på 1980-tallet.

I løpet av de siste tiåra har også en helgestakk fra Vest-Telemark blitt tatt opp igjen. Den bygger på draktskikken slik den var i 1890-åra og litt inn på 1900-tallet. Dette er den samme perioden som da fløyelslivet var i bruk som kirkeklær. Denne bunaden består av en livkjole i svart stoff i ulike kvaliteter. Den har lukking midt foran, med knapper eller hekter. Stakken sys av skrådde bredder, og det brukes et mørkt forkle utenpå. Skjorta kan være hvit eller mønstret, og har nedbrettet krage. Som hodeplagg brukes tulleplagget. Til helgestakken brukes mindre sølv enn til festbunaden.

Draktdeler

Liv

Livet til bunaden er kopiert etter tilsvarende gamle liv fra Vest-Telemark. De har det karakteristiske og alderdommelige snittet i ryggen, og spissene var på den tida veldig høye og spisse. Foran har livet en fastsydd bringeduk, gjerne i fløyel, som også er opphavet til navnet fløyelsliv-bunad. Livet er gjerne kantet med metallband både foran og bak.

Bringeduken er sydd fast på den ene sida og hektes til livet på den andre. Under er det gjerne et underliv som hektes midt foran, slik at ikke bringeduken bærer hele spennet alene. Bringeduken kan være brodert med naturalistisk blomstermotiv, sydd med silketråd, hovedsakelig i sjattésøm og plattsøm. Noen gamle liv har den eldre rosesømmen fra Vest-Telemark.

De gamle livene kunne være i fløyel eller i silkesateng, mens dagens bunad har liv i svart fløyel. Livet går til kroppens livlinje, og er sydd fast til stakken.

Trøye

Tradisjonelt – i den perioden bunaden gjenspeiler – ble det brukt trøye. Trøya var i mørkt stoff, hadde hel rygg og fastsydd bringeduk foran. På trøya var ikke bringeduken brodert. Trøya hadde gjerne kantinger av fløyel langs bringeduken og på ermene. Noen har tatt opp igjen trøyebruken til bunaden, men flertallet av bunader brukes uten.

Stakk

Bunaden representerer en draktskikk som var levende først på 1900-tallet, og da ble det brukt snørestøvler til folkedrakta. Derfor passer dette godt til dagens bunad også.

Snørestøvler
Av /Norsk bunadleksikon.

Bunadstakken er preget av moten rundt 1900, med glatt framstykke og rynking bak. Stakken er sydd sammen av seks skrådde bredder, og lages i tynt ullstoff eller ulldrapé. Nederkanten er av svart fløyel, og det er gjerne et band av mønstret silke eller et metallband over denne.

Skjorte

I perioden som bunaden er kopiert fra, var skjortene helst i bomull. Noen brukte motepregede bluser til bunaden, med høy rysjekrage i halsen, rikt pyntet med biser og legg. En periode var også skjortekragen nedbrettet. Dette gjenspeiler seg også i dagens bunader, som har skjorter med ulik dekor, som for eksempel heklet blondekant, hvitsøm eller kulørt søm. Det brukes også bunadsskjorter i lin.

Forkle

Bunaden kan varieres med ulike broderimønster og ulike materialer i forkle.
/Norsk bunadleksikon.

Forklærne ble lagd i mange ulike materialer; noen var i samme stoff som stakken, andre var i silke eller damask. Felles for alle var at de var svarte. Noen forklær var dekorert med band, slik som stakken, mens andre var broderte. Broderiet var asymmetrisk, slik at det var et større blomstermønster i det ene hjørnet og et mindre i det andre. I motsetning til de eldre forklærne, som hadde vevde knyteband i flere farger, har disse svarte knyteband. De ble gjerne knyttet bak, med stor sløyfe som understreket «køvirkningen» bak.

Til bunaden brukes det forklær av flere typer. Ull- og silkeforklærne har gjerne broderi. Forklærne som er i damask og silke, har ikke broderi eller banddekor.

Belte

Utenpå forkleet er det et bredt belte i svart fløyel. Det lukkes gjerne foran med ei stor sølvspenne.

Hodeplagg og halstørkle

Det er livet og forkleet som har broderi, stakken og tulleplagget er svarte.
/Norsk bunadleksikon.

Det tradisjonelle tulleplagget fulgte med fra den eldre draktskikken og over i denne. Det er også tatt opp igjen til bunaden. Tulleplagget er et svart tørkle i ull, med isydde frynser som gjerne kan være av silke. Det legges i snipp, krysses i nakken og knytes oppe på hodet. Tradisjonelt – i den tida disse klærne var i vanlig bruk – var knuten svært høy og spiss, for å understreke de vertikale linjene i drakta.

Under tulleplagget settes et band som håret vikles inn i, noe som lokalt kalles for stokkfletta. Flettene og bandet hang ned under tulleplagget. Til hverdags kunne en gå uten tulleplagg, og da var flettene ofte bundet rundt hodet som en krans. Håret kunne også være flettet uten band på den tida, og henge ned under tulleplagget eller være bundet opp til hverdags.

Rundt 1900 begynte noen å vikle alt håret inn i et vevd band, og dette ble kalt reivlefletting. Slike fletter tilsvarer vipping av håret i Øst-Telemark. Reivlefletter ble alltid bundet opp rundt hodet og brukt uten tulleplagg utenpå.

I tradisjonell bruk, rundt 1900, gikk de eldre kvinnene alltid med tulleplagg, mens de yngre bare brukte dette til høytidelige anledninger.

Tulleplagget har mange fellestrekk med hodeplagget i Setesdal. Det viktigste skillet er at de i Setesdal lar frynsene være synlige, mens de skjules i Vest-Telemark.

Til bunaden kan det også brukes et tørkle rundt halsen. I dag brukes gjerne et silketørkle i ulike farger og mønstre, som knytes utenpå skjortekragen. Tradisjonelt ble det også brukt noen skjerflignende tørklær med possement-pynt i endene.

Metall

Det brukes halsknapp eller skjortering av sølv øverst i skjorta, og ei større sølje i bringa. Mansjettknapper i sølv brukes også. Tradisjonelt sølv fra Telemark lages i mange ulike utgaver. Beltespenna er gjerne ei stor filigransspenne i sølv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg