Vest-Telemarksbunad med fløyelsliv

Livet til bunaden er kopiert etter tilsvarende gamle liv fra Vest-Telemark. De har det karakteristiske og alderdommelige snittet i ryggen, og spissene var på den tida veldig høye og spisse. Foran har livet en fastsydd bringeduk, gjerne i fløyel, som også er opphavet til navnet fløyelsliv-bunad. Livet er gjerne kantet med metallband både foran og bak.

Bringeduken er sydd fast på den ene sida og hektes til livet på den andre. Under er det gjerne et underliv som hektes midt foran, slik at ikke bringeduken bærer hele spennet alene. Bringeduken kan være brodert med naturalistisk blomstermotiv, sydd med silketråd, hovedsakelig i sjattésøm og plattsøm. Noen gamle liv har den eldre rosesømmen fra Vest-Telemark.

De gamle livene kunne være i fløyel eller i silkesateng, mens dagens bunad har liv i svart fløyel. Livet går til kroppens livlinje, og er sydd fast til stakken.

Tradisjonelt – i den perioden bunaden gjenspeiler – ble det brukt trøye. Trøya var i mørkt stoff, hadde hel rygg og fastsydd bringeduk foran. På trøya var ikke bringeduken brodert. Trøya hadde gjerne kantinger av fløyel langs bringeduken og på ermene. Noen har tatt opp igjen trøyebruken til bunaden, men flertallet av bunader brukes uten.

Bunadstakken er preget av moten rundt 1900, med glatt framstykke og rynking bak. Stakken er sydd sammen av seks skrådde bredder, og lages i tynt ullstoff eller ulldrapé. Nederkanten er av svart fløyel, og det er gjerne et band av mønstret silke eller et metallband over denne.

I perioden som bunaden er kopiert fra, var skjortene helst i bomull. Noen brukte motepregede bluser til bunaden, med høy rysjekrage i halsen, rikt pyntet med biser og legg. En periode var også skjortekragen nedbrettet. Dette gjenspeiler seg også i dagens bunader, som har skjorter med ulik dekor, som for eksempel heklet blondekant, hvitsøm eller kulørt søm. Det brukes også bunadsskjorter i lin.

Forklærne ble lagd i mange ulike materialer; noen var i samme stoff som stakken, andre var i silke eller damask. Felles for alle var at de var svarte. Noen forklær var dekorert med band, slik som stakken, mens andre var broderte. Broderiet var asymmetrisk, slik at det var et større blomstermønster i det ene hjørnet og et mindre i det andre. I motsetning til de eldre forklærne, som hadde vevde knyteband i flere farger, har disse svarte knyteband. De ble gjerne knyttet bak, med stor sløyfe som understreket «køvirkningen» bak.

Til bunaden brukes det forklær av flere typer. Ull- og silkeforklærne har gjerne broderi. Forklærne som er i damask og silke, har ikke broderi eller banddekor.

Utenpå forkleet er det et bredt belte i svart fløyel. Det lukkes gjerne foran med ei stor sølvspenne.

Det tradisjonelle tulleplagget fulgte med fra den eldre draktskikken og over i denne. Det er også tatt opp igjen til bunaden. Tulleplagget er et svart tørkle i ull, med isydde frynser som gjerne kan være av silke. Det legges i snipp, krysses i nakken og knytes oppe på hodet. Tradisjonelt – i den tida disse klærne var i vanlig bruk – var knuten svært høy og spiss, for å understreke de vertikale linjene i drakta.

Under tulleplagget settes et band som håret vikles inn i, noe som lokalt kalles for stokkfletta. Flettene og bandet hang ned under tulleplagget. Til hverdags kunne en gå uten tulleplagg, og da var flettene ofte bundet rundt hodet som en krans. Håret kunne også være flettet uten band på den tida, og henge ned under tulleplagget eller være bundet opp til hverdags.

Rundt 1900 begynte noen å vikle alt håret inn i et vevd band, og dette ble kalt reivlefletting. Slike fletter tilsvarer vipping av håret i Øst-Telemark. Reivlefletter ble alltid bundet opp rundt hodet og brukt uten tulleplagg utenpå.

I tradisjonell bruk, rundt 1900, gikk de eldre kvinnene alltid med tulleplagg, mens de yngre bare brukte dette til høytidelige anledninger.

Tulleplagget har mange fellestrekk med hodeplagget i Setesdal. Det viktigste skillet er at de i Setesdal lar frynsene være synlige, mens de skjules i Vest-Telemark.

Til bunaden kan det også brukes et tørkle rundt halsen. I dag brukes gjerne et silketørkle i ulike farger og mønstre, som knytes utenpå skjortekragen. Tradisjonelt ble det også brukt noen skjerflignende tørklær med possement-pynt i endene.

Det brukes halsknapp eller skjortering av sølv øverst i skjorta, og ei større sølje i bringa. Mansjettknapper i sølv brukes også. Tradisjonelt sølv fra Telemark lages i mange ulike utgaver. Beltespenna er gjerne ei stor filigransspenne i sølv.