Jorden – fordeling av land og hav

Jorden. Kurve (hypsografisk kurve) som viser hvordan jordoverflatens areal i middel er fordelt på de forskjellige høydenivåer. Nesten 60 % av Jordens overflate er på større dyp enn 2000 m u.h.

Jorden av Kunnskapsforlaget/※. Gjengitt med tillatelse

Jordens overflate er anslått til ca. 510 millioner km2. Av dette er ca. 148 millioner km2 land (innsjøer og elver medregnet), og 362 millioner km2 er hav.

Fordelingen av land og hav på Jorden er svært ujevn. På den sørlige halvkule er 16 prosent av arealet land, på den nordlige halvkule 39 prosent (tallene er noe usikre).

Den virkelige grensen mellom landmassene og havområdene går på yttersiden av kontinentalsokkelen, der hvor kontinentalskråningen danner overgangen til dyphavet. I geologisk tidsperspektiv er kystlinjenes posisjon i stadig endring som resultat av landhevning og landsenking og globale havnivåendringer. Sistnevnte faktor påvirkes av klimaendringer. Dersom all isen som dekker Antarktis og Grønland smeltet, ville havflaten stige med omkring 70 meter, og store lavlandsområder oversvømmes.

Havbunnens topografi viser at nesten alle de største havdypene, dyphavsgropene, opptrer som smale trau nær land eller parallelt med øybuer (Aleutene, Kurilene, den Indonesiske øybue med flere). De beste eksemplene finner man i Stillehavet, hvor dyphavsgropene nesten overalt følger kystlinjene rundt som en ring.

En helt annen kysttype finner man langs Atlanterhavet, hvor man har brede kontinentalsokler (passive kontinentalmarginer) og ingen dyphavsgroper. Havbunnens topografi avslører også at de grunneste områder i dyphaveme oftest opptrer langt til havs, først og fremst langs midthavsryggene. Disse undersjøiske fjellkjedene hever seg som brede og takkete fjellrygger over de omkringliggende dyphavsslettene. Midthavsryggene er helt og holdent bygd opp av vulkansk materiale, og bare de aller høyeste toppene stikker opp som vulkanøyer, for eksempel Jan Mayen, Island med Surtsey, Azorene og Bouvetøya – alle langs Atlanterhavsryggen.

Kontinentene består av prekambriske grunnfjellsområder som gjerne er omgitt eller avgrenset av yngre fjellkjeder. Siden kambrium har man hatt en rekke fjellkjededannelser: den kaledonske fjellkjededannelse i silur og devon, den hercynske i karbon og perm, flere mesozoiske i jura og kritt, og den alpine fra slutten av mesozoikum og frem til i dag. De høyeste fjellene på Jorden ligger i den alpine fjellkjedesonen, blant annet det aller høyeste fjellet, Mount Everest, som er 8850 moh.

De største havdypene finnes som dyphavsgroper utenfor land eller øyer der havbunnsskorpe synker ned under vulkanske øyrekker, såkalte subduksjonssoner. Dypest er Marianegropen øst for Marianene, ca. 11 035 meter.

Høydeforskjellen mellom høyeste fjelltopp og største havdyp er veldig liten sammenlignet med størrelsen på Jorden. Denne høydeforskjellen er knapt 1/642 av Jordens diameter ved ekvator.

Fordelingen av Jordens samlede landareal etter høyde:

  • 29 % ligger opptil 200 moh.
  • 27 % ligger mellom 200–500 moh.
  • 19 % ligger mellom 500–1000 moh.
  • 17 % ligger mellom 1000–2000 moh.
  • 6 % ligger mellom 2000–4000 moh.
  • 2 % ligger over 4000 moh.

Hvis Jordens overflate ble helt glattet ut, det vil si at jordoverflaten var uten topografi, ville havet danne en jevntykk kappe ca. 2,6 km dyp. Sett utenfra ville Jorden da være en «vannplanet» uten utfoldelsesmuligheter for annet enn marint liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.