Rigoberta Menchú Tum

Faktaboks

Rigoberta Menchú Tum
uttale:
mentʃˈu –
født:
1. september 1959, Laj Chimel, Uspantán, El Quiché

Rigoberta Menchú Tum

Av /NTB Scanpix ※.

Rigoberta Menchú Tum er en menneskerettighetsaktivist og politiker fra Guatemala som mottok Nobels fredspris i 1992. Mye av bakgrunnen for prisen og hennes senere karriere i solidaritetsarbeid ligger i at hun ble verdensberømt for sin selvbiografi som ble skrevet i samarbeid med den franske antropologen Elisabeth Burgos og den guatemalanske historikeren Arturo Taracena. Her fremstilles hennes liv som en prototype på en fattig mayakvinnes tilværelse preget av etnisk, sosial og kjønnsbetinget underordning.

Bakgrunn

Rigoberta Menchú vokste opp i en småbondefamilie i grenda Laj Chimel i kommunen Uspantán i El Quiché-provinsen Guatemala. Foreldrene Vicente Menchú og Juana Tum var begge k’iche’-mayaer og nybyggere i et område som i Rigobertas ungdom kom til å bli sterk rammet av borgerkrigen mellom den venstrerevolusjonære geriljaen EGP og Guatemalas hær. Vicente Menchú var en lederskikkelse i bygda og svært aktiv i den katolske kirkes sosiale arbeid. Han sendte sin begavede datter på skoler drevet av den belgiske nonneordenen Sagrada Familia. Moren var jordmor (comadrona) i mayatradisjon.

Utover 1970-tallet ble faren også involvert i den radikale bondebevegelsen CUC og kom dermed i søkelyset for landets stadig mer repressive regime. Rigobertas yngre bror og moren ble begge tatt av dage av sikkerhetsstyrker. I mars 1980 okkuperte Vicente Menchú og 30 andre aktivister Spanias ambassade i en aksjon som endte i et blodbad da politiet stormet bygningen. Etter dette dro Rigoberta, som da gikk på nonneordenens internatskole i Chiantla, i eksil til Chiapas i Mexico. Det er usikkert hvor og når hun ble med i politisk arbeid i CUC og andre organisasjoner, men på en reise for EGP i Europa i 1982 treffer hun den venezuelanske historikeren og antropologen Elizabeth Burgos og forteller henne sin historie.

Med sin sterke billedbruk og medrivende språk blir «Jeg, Rigoberta Menchú», publisert i en situasjon der Guatemalas hær utfører en svært brutal krig mot EGP nettopp i områdene der hovedpersonen vokste opp, raskt til en klassiker i den såkalte ‘testimonio’-genren der en persons vitnesbyrd skal illustrere en hel gruppes eller nasjons kollektive lidelser. Mye av kontroversene om hennes bok og virke har sin bakgrunn nettopp i hvordan boka leses.

Karriere i solidaritetsarbeid og politikk

I årene 1980–1981 og til hun mottok Nobels fredspris i 1992 viet Rigoberta sitt liv til å kjempe mot militærdiktaturet i hjemlandet, delvis tilknyttet den katolske kirkes hjelpearbeid for flyktninger i Chiapas og delvis til CUC. Etter turen til Europa i 1982 og utgivelsen av «Jeg, Rigoberta» var hun i 1983 med å stifte RUOG som var en paraplyorganisasjon for de sivile delene av Guatemalas venstrerevolusjonære bevegelse. I 1986 ble hun med i ledelsen av CUC, etter at Guatemala fikk en ny grunnlov i 1985 hvormed landet innledet en demokratiseringsprosess som gjorde det lettere å drive sivilt politisk arbeid. Krigen avtok i styrke, men først i 1994 forelå en endelig fredsavtale mellom regjering og gerilja.

Året 1992 markerte 500-årsjubileet for Europas erobring av Amerika og satte søkelyset på de amerikanske urfolkenes prøvelser under kolonistyre og siden som marginaliserte deler av den befolkningen i Latin-Amerika. Den norske Nobelkomite benyttet året til å gi fredsprisen til Rigoberta Menchú «som anerkjennelse for hennes arbeid for sosial rettferdighet og etnisk-kulturell forsoning basert på respekt for urfolkenes rettigheter».

Etter Nobelprisen fulgte flere andre priser (deriblant den spanske Fyrsten av Asturias-prisen for internasjonalt samarbeid i 1998). Som goodwillambassadør for UNESCO og med flere æresdoktorater (deriblant Universitetet i Tromsø) reiste hun verden rundt som en talsperson for urfolksrettigheter. I 2006 forente hun krefter med fem andre kvinnelige nobelprisvinnere for å arbeide for kvinnerettigheter. Pengene fra Nobelprisen ble delvis kanalisert inn i en stiftelse som bærer hennes navn og delvis investert i en apotekkjede som selger generisk medisin til rimelige priser (Salud para Todos). I 2008 trakk hun seg fra sistnevnte virksomhet.

I 2007 besluttet hun å bli med i et nytt venstreorientert parti kalt EG (Encuentro por Guatemala) og stilte som presidentkandidat for det samme partiet. Hun fikk så vidt over tre prosent av stemmene. I 2009 var hun med og startet et eget urfolksparti kalt Winaq («menneske» på mange mayaspråk), men som presidentkandidat vant hun heller ikke i 2011 mer enn tre prosent av stemmene.

Kontrovers

Året etter at hun fikk Nobelprisen besøkte den norske forfatteren Henrik Hovland Rigoberta Menchús hjemsted i Uspantán og intervjuet slektninger og sambygdinger. Han fant ut at mange av beskrivelsene i «Jeg, Rigoberta Menchú» ikke kunne være riktige og viet et kapittel til dette i sin bok «På hemmelige stier i Guatemala og Mellom-Amerika» (Cappelen, 1996). Noen år etter publiserte den amerikanske antropologen David Stoll en bok om hennes liv og virke («Rigoberta Menchú and the Story of All Poor Guatemalans», Westview, 1999). Basert på flere års feltarbeid i området og en rekke intervjuer i hjembygda og med klassevenninner fra skolene hun gikk på dro Stoll de samme konklusjonene.

Verken Stoll eller Hovland beskylder Menchú for falskneri eller å være en uverdig fredsprisvinner. Deres anliggender er snarere å vise hvordan Rigobertas opprinnelige bok i det vesentlige er formet som et «testimonio» eller vitnesbyrd hvor hennes eget liv blir dramatisert og bragt i overensstemmelse med de revolusjonære analysene av hvordan mayakvinner generelt blir undertrykket og utnyttet. Fra sine sosialdemokratiske ståsteder er Stoll og Hovland også opptatt av å vise hvordan revolusjonsromantisk nasjonal politikk ofte har vært mer til besvær enn nytte for urfolk og fattige i Latin-Amerika.

Menchú selv har reagert med sinne og benektelse på disse bøkene, det samme har også mange av hennes støttespillere gjort. I senere bøker har hun endret fremstillingene av sitt liv slik at det henger bedre sammen med for eksempel Stolls framstilling, om hun enn fortsetter å anklage Stoll for uredeligheter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg