ixil

Ixilenes land ligger i Cuchumatanes-fjellene på høyder mellom 700 og 3000 meter over havet, nord for høysletten der mesteparten av Guatemalas befolkning bor. Med sitt svært kuperte terreng og tette vegetasjon er området marginalt for jordbrukere, men gunstig plassert i forhold til handelsrutene mellom høylandet i sør og lavlandet i Chiapas i Mexico og Petén i nord. Arkeologiske undersøkelser vitner om en 2500 år lang historie med maisjordbruk og langdistansehandel. Regionen har en rekke ruiner fra klassisk mayatid. Funn fra 500 fvt. viser at den største, Nebaj, sto i regelmessig kontakt med Tikal.

Vi vet lite om hva slags politisk orden Ixil-klanene hadde før den spanske erobringen. Regionen skal ha vært underlagt k’iche’-riket på deler av 1400-tallet. Da spanjolene kom i 1529 var området en samling uavhengige klaner med herskerslekten i Nebaj som den fremste. Trass i hard motstand vant spanjolene raskt kontroll og samlet dem som overlevde pest og krig i tre ‘reducciones’ som vi i dag gjenfinner som byene Nebaj, Cotzal og Chajul, med hver sine kirker ikke langt fra der templene sto.

Sentraliseringen var spansk politikk. I praksis har de fleste ixiler alltid bygd sine hus og dyrket sine maisåkrer i spredte grendelag som samtidig er klaner. Klanene har også alltid hatt sine egne offersteder for å pleie forbindelsene med maktene og forfedrene. Samtidig har man ivaretatt relasjonene til kolonimakten og Gud ved å møte til messe og gjøre tjeneste i helgenbrorskapene (cofradías). Det var Kirken som først hadde organisert disse, for å betale for driften av menigheten, men også fordi man så hvordan hierarkisk oppbygde brorskap på tvers av klanene hadde dype røtter i mayakulturen.

Gjennom hele kolonitiden var Ixil-regionen en perifer del av Guatemala. Det var lite å hente for kolonisatorene og få spansktalende fant veien hit. Samtidig var regionen stadig utsatt for raid fra mayagrupper utenfor kolonien (lakandón, itzá). Først utover i siste halvdel av 1800-tallet ble mønsteret med relativt selvstyrte mayaklaner innenfor en kolonial stat brutt. Da gjennomførte sentralmakten en rekke liberalt inspirerte reformer med sikte på å skape en moderne stat. På den ene siden betydde dette at de tre ixil-kommunene, som i fravær av en lokal spansktalende befolkning var styrt av brorskapene, ble de formelle eiere av sin egen jord. På den annen side medførte det at de samme kommunene begynte å selge ut landområder til rike familier utenfor regionen. Her ble det etablert kaffeplantasjer og ryddet beiteland.

Parallelt med at Ixil-regionen utover 1900-tallet ble stadig mer integrert i nasjonalstaten Guatemala og trukket inn i markedsøkonomien, var folketallet på rask vei opp til hvor det hadde vært før erobringen. Det var ikke lenger lett tilgang til jord for alle. Løsningen for de fleste ble sesongarbeid på kaffeplantasjene ved Guatemalas sørkyst. De fleste måtte låne penger til reisen og mange sank ned i gjeld. På 1920-tallet måtte Nebaj avgi jord til staten for å bosette eks-soldater fra k’iche’-områdene hvor jordpresset var mer akutt. To rike, spansktalende familier benyttet situasjonen til å kjøpe opp stadig mer jord og la med det grunnen for borgerkrigen da geriljaen besluttet å henrette den ene store jordeieren i 1976.

Mer enn noen annen enkeltgruppe ble ixilene ofre i den guatemalanske borgerkrigens mest voldelige fase i begynnelsen av 1980-årene. I tillegg til økte spenninger innad i ixil-samfunnet kom hele den nordlige periferien av Guatemala i fokus da myndighetene ønsket å utvikle disse nesten urørte områdene med sine olje-, mineral- og vannkraftressurser. Etter kontrarevolusjonen i 1954 (se Guatemalas historie) ble mye av jorda nord for Cuchumatanes-fjellene (kalt Franja Transversal del Norte) kjøpt opp av militæret. Samtidig, i takt med økende politisk polarisering og dannelse av geriljagrupper på venstresiden, festnet militæret sitt grepet om presidentmakten.

Da en av geriljastyrkene (EGP, Ejército Guerrillero de los Pobres) etablerte sin hovedbase nær et utviklingsområde med nybyggere (Ixcán) ikke langt fra Cotzal, kom Ixil-regionen i fokus for det som ble en brutal borgerkrig. Hæren mobiliserte mot EGP’s forsøk på å etablere «frigjorte områder». Med sin overlegne ildkraft og regelrette rasering av bygdene over store deler av regionen vant hæren kontroll. De som overlevde massakrene ble samlet i «utviklingspoler», rømte ut i skogen eller de sluttet seg til geriljaen i de såkalte «motstandssamfunnene». Mange ixiler opplevde imidlertid hærens kampanjer som en gjenetablering av ordenen som geriljaen først ødela, eller de oppfattet krigen som en kamp mellom to ildebranner.

I kraft av sin plassering i sentrum av den kalde krigen ble ixilenes lidelser (7000 døde, 60 prosent måtte forlate sine hjem) også et verdenspolitisk tema. Mens kamphandlingene stort sett var over i 1984, og generalene bak kampanjen hadde mistet makten da Guatemala gjeninnførte sivilt styre i 1986, fortsatte ixilene å leve i en ødelagt og splittet verden i tiårene som kom. På nasjonalt nivå har man fått et sett fredsavtaler som i noen grad har lyktes i å redusere militærets makt. FNs sannhetskommisjon konkluderte i 2000 med at hærens framferd kvalifiserte til betegnelsen «folkemorderiske handlinger». Etter langtrukne juridiske prosesser ble i 2013 General Efraín Ríos Montt, som satt som president og hadde hatt kommandoen i Ixil-regionen i 1982, dømt for folkemord på ixilene.

Den internasjonale bistanden som har strømmet inn i Ixil-regionen utover 2000-tallet har blitt ledsaget av rask urbanisering og migrasjon til USA. På 2020-tallet er Nebaj blitt Guatemalas tiende største by. De tre ixil-kommunene har gjenvunnet sitt selvstyre, men lokalpolitikken er stadig dypt preget av hvordan man opplevde krigen. Tilsvarende har forsøk på å gjenoppbygge mayahierarkier ved siden av kommunen blitt politisert.

Med rask vekst i evangelikale kirkesamfunn er helgenbrorskapenes og eldsterådenes makt brutt. Ixil-samfunnet befinner seg i en gjennomgripende brytningstid, men er stadig en fattig utkant i Guatemala. Utdanningsnivået er lavt. Innad er ixil-samfunnet overveiende konservativt. Det sosiale livet er preget av respekt for alder og autoritet og skarpe kjønnsroller. Kvinner vever og menn dyrker jorda. Fargerike klesdrakter speiler eldgamle mønstre. Mayakalenderen er i aktiv bruk.

Ixil-samfunnet besto i liten grad av de selvstendige jordbrukerne utviklingsprosjektene så for seg og heller ikke av de undertrykte massene som geriljagruppene ønsket å frigjøre. Jorden har tilhørt slekten og maktene, ikke individet eller anonyme kollektiver.

Språket ixil tilhører mam-grenen av mayaspråkene og står et stykke fra k’iche’-språkene. Det er dagligspråk for de aller fleste ixiler (120 000 i 2019), men de fleste unge behersker også spansk. Dialektforskjellene mellom de tre byene er relativt store, men i pakt med Akademiet for Mayaspråks (ALMG) politikk har man samlet seg om en felles skriftnormal for ixhil som lingvistene i ixhil-akademiet foretrekker å skrive.

Det finnes ingen gamle skrifter eller krøniker på ixil, det eldste manuskriptet er en katolsk bønnebok fra 1824. Siden 1987, da ALMGs rettskriving ble knesatt, er det produsert en del lærebøker og religiøse skrifter foruten samlinger av lokale myter og sagn på ixhil.

• søramerikanske urfolk