Justus von Liebig

Liebig var interessert i kjemi fra barndommen, men han sluttet i gymnasiet før han var ferdig og ble lærling i et apotek for et år i stedet. Det var heller ingen suksess, så i to år var han hjemme, hjalp faren med å produsere kjemikalier som faren solgte, leste kjemibøker og gjorde eksperimenter.

Han fikk kontakt med en professor i kjemi ved universitetet i Bonn, Karl Wilhelm Gottlob Kastner (1783-1857), som fikk han inn ved universitet der, men allerede etter ett år dro Kastner til universitetet i Erlangen og tok Liebig med. Han gjorde fremragende arbeid som ble publisert, fikk stipend og dro til Paris i 1822 hvor han fulgte forelesninger til fysikerne Joseph Louis Gay-Lussac og Jean-Baptiste Biot. Kjemikeren Louis Jacques Thénard ordnet plass til ham i et privat laboratorium. I Gay-Lussacs laboratorium fremstilte han knallkvikksølv (kvikksølv(II)fulminat). Av noe uklare grunner var det tilstrekkelig til at han ble tildelt doktorgraden i Erlangen i juni 1823.

Universitetet i Giessen var lite, men det var et ønske fra byens borgere å heve kvaliteten. I mai 1824, knapt 21 år gammel, ble Liebig professor i kjemi der. Universitetet i Giessen kalles i dag Justus-Liebig-Universität, og i byen er også bygningen han fikk reist og arbeidet i i tredve år, blitt et verdenskjent museum. Så Liebig fikk virkelig hevet standarden og gjort Giessen kjent.

I 1852 ble Liebig kalt til professor i München – datidens mest berømte universitet. Der arbeidet han til sin død 70 år gammel.

Mange organiske forbindelser er satt sammen av atomer fra grunnstoffene karbon, hydrogen og oksygen. Når forbindelsene brenner, dannes vann og karbondioksid. Liebig er berømt for å ha utviklet en rask og nøyaktig metode til å bestemme mengden karbondioksid som dannes. Det ble gjort i et apparat han utviklet (kalt kaliapparatet eller femkuleapparatet). Med det bestemte han og hans studenter bruttoformelen for en rekke organiske forbindelser (se formel – kjemi).

Liebig er også berømt for sin undervisningsmetode hvor forelesningene var konsentrert om demonstrasjonsforsøk, og studentene arbeidet under veiledning i laboratoriet. Han planla arbeidet og skrev brev, artikler og bøker, studentene gjorde arbeidet. Mange betydelige kjemikere var hans studenter, som August Wilhelm von Hoffmann, Charles Adolphe Wurtz, sir Edward Frankland, Friedrich August Kekule von Stradonitz og Carl Remigius Fresenius. Også to kjemikere i Norge studerte hos ham i Giessen: Julius Thaulow og tyskeren Adolph Strecker, som bodde ni år i Norge. Liebigs undervisningsmetode spredde seg ut over verden og er fortsatt den ideelle undervisningsform i naturvitenskap.

Liebig videreutviklet den organiske kjemien fra Jöns Jacob Berzelius i et samarbeid med sin venn og kollega Friedrich Wöhler i Göttingen. Arbeidet ble videreført av yngre kjemikere som dem nevnt ovenfor da metoder til å bestemme korrekte molekyl- og strukturformler ble tilgjengelig.

Liebig ble i slutten av 1830-årene lei av de mange forsøk på å bestemme strukturformelen for organiske forbindelser, så han gikk i stedet over til å anvende kjemien.

Boken hans om bruk av kjemi i jordbruk og fysiologi fra 1840 var epokegjørende og gav blant annet støtet til fremstilling av mineralgjødsel (som superfosfat). Julius Taulow skrev en lignende bok om kjemien av betydning for jordbruket, Chemiens Anvendelse i Agerdyrkningen (1841). Liebigs hovedpoeng var at avlingen ble begrenset av mengden av det grunnstoffet i jorden som det var minst av. Han utviklet også handelsproduktet kjøttekstrakt. Boken dyrekjemi eller bruk av organisk kjemi i fysiologi og patologi fra 1842 fikk lignende betydning for dyrefysiologien og legevitenskapen.

Liebig grunnla i 1832 det kjente kjemiske tidsskriftet Annalen der Chemie und Pharmacie. Sammen med Johann Christian Poggendorf og Friedrich Wöhler offentliggjorde han Handwörterbuch der reinen und angewandten Chemie (1848–62) og fra 1848 Jahresbericht über die Fortschritte der Chemie. Hans populærvitenskapelige Chemische Briefe er berømt. Hans leilighetsskrifter er samlet under tittelen Reden und Abhandlungen (1874).

• kjemiens historie