. Begrenset gjenbruk

Adolph Strecker var en internasjonalt kjent tysk kjemiker som arbeidet ved universitetet i Christiania fra 1851 til 1860.

Strecker ble utdannet ved universitetet i Giessen hos Justus von Liebig. Han startet sine studier i 1840 og ble dr. philos. bare 20 år gammel. Fra 1842 til 1846 var han realfagslærer i hjembyen, men lot seg friste av Liebig til å returnere til Giessen som hans assistent. Han habiliterte der i 1849 (dvs. han ble dosent i kjemi).

Professor i kjemi ved universitetet i Christiania, Julius Thaulow, døde sommeren 1850 og stillingen ble lyst ledig. Strecker søkte og ble konstituert som lektor i kjemi 30. juli 1851. Han ble ikke fast ansatt før 28. mai 1852, da han hadde vist at han kunne undervise på norsk. Han ble aldri professor i Kristiania, men fikk et personlig gasjetillegg slik at han hadde professors lønn. Det lå ingen desavuering av ham i det. Det var vanlig at en nykommer ble ansatt som lektor og så rykket opp til professor når det ble et ledig professorat. Og Strecker var bare 30 år da han kom.

Thaulow hadde han vært kritisk til lokalene kjemien skulle få i de nye universitetsbygningene på Karl Johans gate, men det eneste han oppnådde var at rommene som var tenkt som bolig, kunne disponeres til undervisning. Da en lagerbygning på baksiden av midtbygningen brant i 1852, foreslo Strecker at det i stedet skulle bygges en bolig for kjemilæreren. Huset ble ferdig i 1856 og ligger fremdeles på hjørnet Fredriksgate/Kristian IVs gate. Det kalles fortsatt professorboligen, selv om den siste professor (Hiortdahl) forlot det i 1925.

Strecker var gift to ganger. Hans første kone fra 1852 døde etter ett år, og han giftet seg igjen i 1855 med sin kusine Lina Strecker, født i Mainz i 1835, og de flyttet inn i professorboligen. Han hadde en datter med den første konen og to døtre og en sønn med den andre.

Strecker var både lærer og forsker og med stor arbeidskraft. Han foreleste tre timer eksperimentalkjemi og tre timer i organisk kjemi i uken. Forelesningene utmerket seg ved en sjelden klarhet, og han forstod å vekke sine elevers interesse. Alle studentene måtte i hans tid ta eksamen i uorganisk kjemi, som da var et obligatorisk fag til examen philosophicum. Som hans forgjengere var han også lærer ved den militære høyskole.

Han oversatte og bearbeidet Victor Regnaults (1810-78) lærebok i uorganisk kjemi som han utga i flere utgaver. Han skrev også en lærebok i organisk kjemi. Alle lærebøkene var skrevet på tysk. Allerede i 1854 utga han et såkalt universitetsprogram på tysk hvor de nye laboratoriene i Christiania ble beskrevet i detalj. Det var tydelig at de var så moderne at de kunne ha interesse for en internasjonal lesekrets. Studentlaboratoriet ble fullt utnyttet allerede fra starten.

Universitetsprogrammet inneholder også elleve artikler av ham selv -- én sammen med broren Hermann -- og fire av andre. Av disse var to av amanuensis Hans Selchier von Ditten, en av Herman Major og en av Jonas Collett. Major var lege, født i 1814, men døde allerede i 1854. Collett var født i 1830 og ble telegrafbestyrer. Strecker fikk senere flere elever. Adolph Brüning, som ble teknisk direktør da Hoechst ble etablert i 1863, og Karl Hansen (1817-74), sønn av forfatteren Maurits Christopher Hansen. Karl Hansen ble den første universitetsstipendiat i kjemi fra 1854. Hansen var utdannet lege, spesialiserte seg i fysiologisk kjemi, hadde studert i Berlin og Göttingen, men mislyktes i å ta doktorgraden i medisin ved universitet i 1858 og vente da tilbake til sin legepraksis. Jens Nicolai Lindgaard (1832-1919) etterfulgte Ditten som amanuensis. Han ble senere apoteker i Kristiania (Idun apotek). Streckers mest berømte norske elever er Peter Waage (1833-1900) og Cato Maximilian Guldberg (1836-1902).

Strecker var en fremragende forsker med en rekke viktige bidrag særlig innen organisk kjemi. Han var kjent for sin analyse av galle hos Liebig. Mest kjent er han som opphavsmann til aminosyresyntesen, som er oppkalt etter ham. Den siteres fortsatt i lærebøker i organisk kjemi.

Mot slutten av sitt opphold i Kristiania publiserte han en bok om atomvektbestemmelse. Den er publisert noen år før det berømte møtet i Karlsruhe hvor det i ettertid blir hevdet at skillet mellom molekyl og atom ble akseptert, og at man ble enig om et sett atomvekter. Boken er derfor interessant som et tidsbilde fra en tid preget av kaos. Strecker var til stede på møtet i Karlsruhe, og han var også medlem av komiteen som la frem dagens diskusjonstemaer. Blant kolleger ble han ansett som en autoritet.

På tross av at selv en delegasjon fra Stortinget forsøkte å overtale ham til å bli, og han mottok St. Olavs Orden fra kongen, tok Strecker imot en kallelse fra Universitetet i Tübingen om å etterfølge Christian Gottlob Gmelin (1792-1860). Hans norske venner finansierte en byste av ham utført av Christopher Borch. Bysten står nå i Realfagsbiblioteket i Vilhelm Bjerknes' hus på Blindern.

I Tübingen arbeidet han blant annet med forbindelser av thallium. Disse giftige forbindelsene svekket hans helse i 1865. Men han kom seg igjen, og i 1870 forlot han Tübingen og overtok et professorat ved universitetet i Würzburg, hvor man hadde store planer om å styrke realfagene . Der døde han 50 år gammel og ble begravet den dagen han hadde planlagt å begynne sine forelesninger.

Thorstein Hallager Hiortdahl: Adolph Strecker. Aftenposten, lørdag aften 21.10.1922 (Hundreårsdagen for Streckers fødsel. Hiortdahl hadde møtt Strecker som ung student). Også trykket i Tidsskrift for kemi og bergvæsen, nr. 2 1922, 138-140.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.