Endurance (polarskute)

Endurance var del av prosjektet til utforskeren Adrien de Gerlache og rederen Lars Christensen i 1911, som skulle seile med velstående turister i Arktis. Til dette ble Endurance, opprinnelig døpt Polaris, bygget. Grunnplattformen hun ble bygget etter var en typisk hvalfanger for sin tid, men med betydelige luksuriøse oppgraderinger som store lugarer og flere salonger, i stedet for lasterom.

Hovedtegningen ble laget av Ole Aanderud Larsen. Johan Christian Jakobsen, som også stod bak ishavsskuter som Belgica, Scotia og Antarctic, var hovedkonstruktør under byggingen av skuten. Konstruert og planlagt av erfarne skipsbyggere, hvalfangere og utforskere, er Endurance ansett som blant de mest solide og vakreste polarskuter fra perioden.

Som polarskute for turister var Polaris bygget med sterkere sjøegenskaper enn isegenskaper, ettersom hun ikke skulle fryse like mye inn i drivisenslik som eksempelvis Fram var bygget for. Skipet hadde en relativt stor dekksbredde og skarpe linjer, som var typisk for havseilere. Som ishavsskute hadde Polaris likevel kraftige tømmerspant av eik med kun 25 cm mellom hvert av dem, i tillegg til forsterkninger i dekk. Baugen bestod av en stevn med fire tykke eikebjelker, og solide eikeknær, som gav en total baugtykkelse på litt over halvannen meter. Hun var videre bygget opp av furu innvendig, og bord av eik utvendig med gjennomsnittlig skrogtykkelse på 76cm. Som normal praksis i tiden ble det lagt et ytre lag med ishud av den harde tresorten greenheart, og metallforsterkning i baugen for å knuse is.

Fra Colin Archers erfaringer var Polaris bygget som en forholdsvis liten, men kompakt polarskute, som kunne jobbe godt i frosne farvann. Med en størrelse på 350 registertonn, 44 meter i lengden, ca. 8 meter i bredden og en dypgang på 4,8 meter, var skipet å regne som relativt lite i forhold til andre ekspedisjonsskip – men i tråd med strategien til både Archer og Jakobsen.

Om bord var det bygget ti store passasjerlugarer, et dekkshus aktenfor stormasten med røykesalong og kapteinens lugar, og et dekkshus forut bak fokkemasten med bysse, pantry, messe, spisesalong og bro på taket av dekkshuset. Det gikk en gangbro mellom dekkshuset forut, til dekkshuset akter og roret som stod på poopdekket. Nytt for sin tid var skipet utstyrt med eget mørkerom, slik at gjestene kunne bearbeide sine fotografier.

Skipets framdrift gjorde at det var mer å regne som en dampskute med hjelpeseil, i stedet for det motsatte, som var normalen for slike fartøy. Maskinen var en trippelekspanderende 260 kW dampmaskin, som gav en toppfart på litt over 10 knop. Riggen var skonnertrigget med råseil på fokkemasten, og hadde en høyde på mellom 23 og 26 meter i de tre mastene. Totalt hadde hun et seilareal på 458 m ², som var noe lavt for skipstypen.

Planene til Gerlache ble avbrutt i 1913 på grunn av manglende finansiering, men Polaris var ferdig bygget, og lå oppankret i Sandefjord. Ernest Shackleton var i det samme tidsrommet på leting etter skip til sin antarktiske ekspedisjon, og kjøpte Polaris av Gerlache for 225 000 kroner. I 1914 var Polaris omdøpt til Endurance, rekonstruert til et nytt formål i Antarktis, og forlot England mot Buenos Aires denne høsten. Etter testing, proviantering og mannskapsendringer i Argentina, satte skipet kursen mot Grytviken på Sør-Georgia, før hun gikk inn i Weddellhavet.

Som en siste skanse av antarktiske oppdagelser etter Amundsen-Scott kappløpet i 1911, skulle Shackleton forsøke å krysse det antarktiske kontinent. Endurance ble seilt inn i ishavet i desember, og fra der var planen å fortsette ekspedisjonen over land via Sydpolen mot Rosshavet.

Endurance møtte isen i Weddellhavet etter to døgn til sjøs, og skipet måtte hugges framover i tidvis dårlig vær, søke le bak grunnstøtte isfjell, gå ut av pakkisen igjen, og forsøke andre innganger, fram til februar 1915. Etter flere forsøk på å bryte gjennom ishavet, ble det bestemt at skipet skulle stanse maskinen, og bli en arbeidsstasjon som drev med ismassene, forhåpentligvis mot Vahselbukten der de skulle gå i land.

Fra februar til august drev Endurance med isen gjennom den antarktiske vinteren, og hadde tidvis problemer med presset fra skruisen. I løpet av denne perioden hadde ekspedisjonen derimot drevet lengre ut av Weddellhavet.

Polarskuten hadde stort sett glidd seg over eller stått i mot ismassene gjennom hele 1915. I august og september fikk isen imidlertid bedre tak i skuten, og trykket økte gradvis. Ofte var de kraftige dekksbjelkene bøyd oppover, og hele skuten var deformert, mens mastene var i ferd med å miste innfestningen i dekk. På tross av det store trykket og den deformerte skuten, noterte mannskapet at isen brast før skipet brast.

• Ernest Shackleton
• Fram – polarskute
• ekspedisjoner i Antarktis
• Framnes Mek. Værksted A/S