Disposisjonsprinsippet er et rettsprinsipp går ut på at det i sivile saker er partene i saken som avgjør om de vil bringe en tvist inn for retten og at de har fri rådighet over saken. Retten kan ikke gå ut over de påstander partene har fremsatt og partene skal gjøre rede for de fakta og bevis som er av betydning for saken. Dette innebærer at en domstol ikke kan tilkjenne saksøkeren mer enn denne har påstått eller avgjøre krav som ikke er reist i saken. I norsk rett er prinsippet slått fast i tvisteloven § 11-2 første ledd.
Faktaboks
- Uttale
- disposisjˈonsprinsippet
Saker hvor disposisjonsprinsippet gjelder kalles dispositive. I indispositive saker, noen typer saker innenfor person- og familieretten, for eksempel farskapssaker, gjelder unntak fra disposisjonsprinsippet. Fraværsdom kan bare avsies i saker som er dispositive.
Prinsippet er bare gjennomført fullt ut når partene har fri rådighet over saksforholdet. Disposisjonsprinsippet har sammenheng med forhandlingsprinsippet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.