Pretorianerne utgjorde den keiserlige livgarde i oldtidens Roma, men var opprinnelig en liten vaktstyrke (cohors praetoria) for en romersk hærfører i republikkens tid og fikk sitt navn fra dennes telt (praetorium). Da Augustus vendte tilbake til Roma som enehersker etter borgerkrigene, etablerte han (i 27 fvt.) pretorianergarden som en permanent styrke med ni kohorter med mellom 500 og 1000 mann hver. Tre av kohortene ble stasjonert i Roma og var keiserens livgarde. I 2 fvt. innsatte Augustus en egen sjef for styrkene, en gardeprefekt (praefectus praetorio). Keiserne var avhengig av deres lojalitet, soldatene fikk dermed gode vilkår og var å regne som en elitestyrke. Senere ble garden utvidet med flere kohorter og menn. Ettersom keiserhoffet ble det politiske sentrum, hadde pretorianergarden en betydelig makt som tidvis påvirket den politiske utviklingen. Det kunne være egenmektige og politisk aktive gardeprefekter, som Sejanus under Tiberius, eller også seinere prefekter som selv aspirerte til og kuppet keisermakten. Pretorianere kunne også være involvert i attentater og utpeking av keisere, som i tilfellene da Caligula (41 evt.) og Pertinax (193) ble myrdet og Claudius og Didius Julianus innsatt. Da Septimius Severus overtok makten kort etter i 193 avsatte og erstattet han hele pretorianergarden som en følge. Keiser Konstantin oppløste til slutt pretorianergarden i 312. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.