Anne Pedersdotter

Anne traff sin mann under hans fem år lange studieopphold i København på 1540-åra da han bodde hos den framtredende danske protestantiske teologen og biskopen på Sjælland, Peder Palladius (1503–1560). Annes bror Søren Pedersøn (død 1565), som skulle bli lagmann i Trondheim, var studiekamerat til Beyer og bodde hos Palladius under sitt opphold i København. Det er nok bakgrunnen for at Anne befant seg i samme hus på slutten av 1540-årene, kanskje som ung tjenestejente. Etter at Beyer hadde avsluttet sitt studieopphold i København (1544–1549), Wittenberg (1549–1551) og avlagt magistergrad i København i 1551, dro han sammen med Anne til Bergen hvor de giftet seg tidlig i 1552. Hvis vi antar at Anne var født i Trondheim rundt 1530, har vi altså å gjøre med ei kvinne som var i begynnelsen av 20-årene da hun giftet seg, og som var rundt 60 år da hun ble brent på bål ved retterstedet Galgebakken på Nordnes i Bergen 7. april 1590.

En måned etter at hennes mann døde i april 1575, fikk Anne Pedersdotter brev fra København om at hun skulle være fri for skatt og kunne bosette seg hvor hun ville i Norges kjøpsteder. Dette skulle gjelde inntil hun måtte gifte seg på nytt. Hennes enkestand så med andre ord lys ut. Livsutsiktene endret seg imidlertid da hun samme år ble stevnet for trolldomsvirksomhet. Beskyldningene kom fra en annen kvinne og førte til rettssak. Lagretten i Bergen fant bevisgrunnlaget utilstrekkelig for dom. Vi kjenner ikke hva Anne konkret ble anklaget for.

Selv om hun fikk slippe fri denne gangen, var den alvorlige mistanken om henne som trollkvinne sådd. Ryktene som nå begynte å gå, må ha vært til stor belastning for henne de neste 15 årene. Fra de senere rettsdokumentene går det tydelig frem at stempelet som trollkone førte til at Anne ble bitter, innesluttet og illsint. Med grov munn og forbannelse slo hun tilbake mot de mange beskyldningene som gikk om henne i nabolaget. Slik kom hun inn i en ond sirkel, der hennes sinnsstemning og atferd førte til stadig mer sladder og folkesnakk om hennes ondskapsfulle væremåte. Hun hadde god grunn til å bli provosert av dem som sjikanerte og plaget henne. Enkelte bergensere skjøt både ravn og kråke på hennes eiendom, og snakket i den forbindelse om djevelens barn.

I 1590 ble det alvor. Ryktene fikk status av formelle anklager, og en ordinær trolldomssak ble reist mot henne i mars 1590. Dokumentene som er bevart fra saken mot Anne Pedersdotter, er blant de mest omfangsrike vi har fra en norsk trolldomssak. Det har lenge vært kjent at Anne til slutt ble brent som trollkvinne, men rettsdokumentene fra saken kom først for dagen 1890, da de ble funnet i danske arkiver. Rettspapirene fra dommen kom i sin helhet ut som kildeskrift 1930 og er senere publisert i flere bøker.

Det omfattende kildematerialet gir et interessant bilde av både rettsforhold og rettskultur i Norge mot slutten av 1500-tallet. De gir oss dessuten et nokså godt inntrykk av Anne Pedersdotter som menneske.

Under de første rettsmøtene nektet hun selv å møte og sendte i stedet sin sønn, presten Absalon, for å svare for seg. Dette var en grov fornærmelse av rettsøvrigheten og har nok vært medvirkende til dødsdommen.

Da hun med tvang ble hentet til rettslokalet, fikk hun høre usedvanlig mange vitneprov om hennes trolldomsaktiviteter. Hun skulle ha tatt livet av fem mennesker ved å kaste sykdom på dem. Svært alvorlig var anklagene fra hennes tjenestejente gjennom 20 år, Elina, om at Anne hadde brukt henne som hest når de red gjennom luften til heksesabbat på Lyderhorn og Fløyen. Tre julenetter på rad skulle Anne ha møtt andre trollkvinner på Lyderhorn i nærheten av Bergen. Her hadde de planlagt trolldomsaksjoner mot byen. Trollfolket ville ramme byen med brann, naturkatastrofer og annen djevelskap.

Anne Pedersdotter ga et godt forsvar for sitt eget liv. I lynilden av alvorlige anklager oppviser hun handlekraft, klarsyn og skarpsindighet. Hennes fortvilte ord mot overmakten gjør inntrykk. Til beskyldningene om at hun skulle ha forgjort et barn med trolldom, svarte hun at «det dør mange barn i byen, ikke har jeg drept dem alle».

Til tross for iherdig motstand fra et par prester, fikk Anne båldom i Bergen og Gulating lagrett. Dommen er undertegnet med 38 segl, som inkluderer lagmannen, borgermesteren og medlemmer av byrådet. I domsslutningen fra 7. april 1590 legger retten vekt på hennes skadebringende trolldomsutøvelse, dernest nevnes trollritt og trolldans. «På bakgrunn av den forstand Gud har gitt oss og etter vår samvittighet, er vi kommet fram til at Anne Pedersdotter er skyldig i trolldomsgjerninger», erklærte retten og dømte henne «fra livet til døden gjennom ilden». På vei til retterstedet på Nordnes ropte Anne gjentatte ganger ut sin uskyld.

Det er grunn til å understreke at dommen ble hjemlet med grunnlag i eldre norsk lov. Lovgrunnlaget i saken er mannhelgebolkens fjerde kapittel i Magnus Lagabøters landslov og bylov fra 1270-årene. Retten viser dessuten til Bibelen, det vil si til mosaiske rettsprinsipper.

I kjølvannet av heksebålet fulgte en strid mellom den verdslige og deler av den geistlige øvrighet i Bergen. Til en viss grad har saken tilknytning til kompetansekonflikt innen Bergens maktelite. Stattholderen i Norge, Axel Gyldenstjerne, fikk klar beskjed fra København om å rydde opp i tvisten mellom prestene som hadde støttet Anne, og borgerne i byen. Annes dom førte til skam på familiens gode navn og omdømme. For å renvaske familien fikk de tatt saken opp igjen 1596, men datidens høyesterett, Herredagen i København, konkluderte i 1598 med at dommen skulle stå ved makt.

Med dommen mot Anne Pedersdotter startet den virkelige hekseforfølgelsen i Norge, der angivelige trollfolk risikerte å få dødsdom for å ha inngått pakt med Satan og deltatt på heksesabbat sammen med demoner og smådjevler. Momenter ved de dramatiske fortellingene som kom frem i Bergen under rettsprosessen i 1590, skulle bli gjentatt 30 år senere ved Norges første store masseprosess mot trollkvinner fra fiskeværene i Øst-Finnmark. Ikke bare når det gjelder handelsvirksomhet, men også når det gjelder budbringere av trolldomshistorier er det nære forbindelser mellom Bergen og Nord-Norge. I 1621 ble ti kystkvinner i Finnmark dømt til døden for grov trolldomskunst som inkluderte trollritt til og deltakelse ved heksesabbat på Lyderhorn utenfor Bergen. Som i saken mot Anne Pedersdotter skulle disse rittene gjennom luften og heksesammenkomstene ha funnet sted rundt julehøytiden.