Aleksandar Vučić

Vučićs uttalte mål var EU-medlemskap, men forhandlingene, som begynte i desember 2015, gikk tregt. Et hovedproblem er forholdet til Kosovo, som brøt ut av Serbia og erklærte seg som en selvstendig stat i 2008. Som de fleste i Serbia er Vučić imot uavhengighet for Kosovo. Han har deltatt i mange forhandlinger med albanske ledere i EU-regi, men partene står steilt mot hverandre, selv om Vučić har snakket om behovet for å finne et kompromiss. EU ønsker sterkt at regjeringene i Beograd og Priština skal finne en løsning, og setter dette som premiss for Serbias EU-tilnærming. Vučić har uttalt at EU-medlemskap ikke kommer på tale dersom betingelsen er anerkjennelse av Kosovo, og undersøkelser viser at 70 prosent av befolkningen støtter dette.

I EU-forhandlingene blir det også påpekt en rekke andre svakheter som Serbia må rette opp før medlemskap er aktuelt. Det dreier seg blant annet om menneskerettigheter, forsvar av minoriteter, rettsvesenet og kamp mot korrupsjon og organisert kriminalitet. Vučić uttalte i 2020 at han håpet Serbia ville bli EU-medlem i 2026.

Den økonomiske utviklingen under Vučić var ikke positiv. Brutto nasjonalprodukt lå i 2019 på 7400 USD per hode (europeisk gjennomsnitt 34500), lavere enn land som Bulgaria og Romania. Arbeidsløsheten var høy, ikke minst blant unge. Mange forlot landet. Vučić hevder selv at han har fått til stor vekst i serbisk økonomi.

Vučić har opprettholdt de tradisjonelt gode forbindelsene mellom Serbia og Russland. Han nektet å være med på sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim. De økonomiske forbindelsene er blitt styrket. Et godt forhold til Russland er viktig for å få støtte i Kosovo-spørsmålet, men gjør forholdet til EU vanskeligere. Vučić fører dermed en problematisk balansegang.

Forbindelsene med Kina er gode. Serbia får investeringer og lån på gunstige betingelser. Korona-krisen i 2020, som rammet Serbia hardt, styrket kontakten med Kina, som leverte utstyr. Forholdet til Kina kan by på problemer i forbindelse med EU-tilnærmingen, og det har vært hevdet at Vučić kan komme til å måtte velge mellom Kina-Russland og EU.

Når det gjelder forholdet til nabolandene på Balkan, er forholdet til Kroatia svært dårlig. Vučić anklager Kroatia for å ville ødelegge for Serbia. Han har et godt forhold til Milorad Dodik, lederen for de bosniske serberne. Vučić har ikke gjort noe for å dempe Dodiks nasjonalistiske retorikk og trusler om å løsrive den bosniske delstaten Republika Srpska. At Vučić ikke anerkjenner at massakren i Srebrenica under Bosnia-krigen i 1993, da 8 000 bosnjaker ble drept av serbiske soldater, var et folkemord, gjør forholdet til bosnjakene vanskelig. Forholdet til Montenegro ble forverret da Montenegro i 2019 vedtok en lov om kirkelig eiendom som den serbisk-ortodokse kirken var imot.

Vučić er blitt anklaget for å ha strammet inn pressefriheten i Serbia. De fleste medier er avhengige av statlig støtte og er blitt talerør for presidenten. Ifølge internasjonale organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og Freedom House er pressefriheten i Serbia nærmest ikke-eksisterende. Presidenten har dominert media i forkant av valgene, og mediene har demonisert hans motstandere. OSSCE har påpekt at velgerne ikke har fått objektiv informasjon og anklaget Vučić for å undertrykke alle regimekritiske medier. Det har vært mange angrep på journalister.

Da Vučić utlyste parlamentsvalg 21. juni 2020, ble dette møtte med massiv kritikk fra opposisjonen, som valgte å boikotte valget. Resultatet var at nasjonalforsamlingen ikke hadde noen opposisjonspartier representert, bare Vučićs parti og støttespillere. Valget foregikk under svært spesielle omstendigheter midt under koronakrisen. Den generelle misnøyen og frustrasjonen utløste demonstrasjoner mot det demonstrantene kalte Vučićs autoritære regime. Ønsket om stabilitet på Balkan gjorde at vestlige ledere stort sett støttet Vučić, til tross for hans autoritære trekk.