Republikken Serbia er en stat som ligger på Balkanhalvøya. 

Serbia er en republikk med et parlamentarisk styresett. Landets statsoverhode er en folkevalgt president som blir valgt ved hemmelig avstemning gjennom et direkte valg med to valgomganger. Serbias president blir valgt for en femårsperiode, og kan etter loven sitte i to valgperioder. 

Lovgivende makt ligger hos nasjonalforsamlingen (Narodna skupština), som består av 250 medlemmer. Disse velges ved hemmelig avstemning gjennom et proporsjonalt representasjonssystem. Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år. 

Utøvende myndighet i Serbia utøves av regjeringen, ledet av statsministeren. Regjeringen i Serbia består av statsminister, visestatsministre og statsråder. Statsministeren utnevnes av landets president i samråd med nasjonalforsamlingen. Kandidater til stillingen som statsminister skal presentere sitt program til nasjonalforsamlingen og fremlegge en liste over potensielle ministere til en ny regjering. Regjeringen skal anses valgt dersom flertallet av det totale antall representanter i nasjonalforsamlingen godkjenner denne sammensetningen.

Serbia har et flerpartisystem, med mange politiske partier som konkurrerer i én landsomfattende valgkrets. Partiene har liten mulighet til å utøve makt alene, noe som ofte resulterer i dannelsen av koalisjonsregjeringer. Valgene holdes på parlamentarisk, provinsielt og lokalt nivå hvert fjerde år, mens presidentvalget avholdes hvert femte år. Terskelen for å komme inn i parlamentet er på 5 %, men det er ingen minimumsterskel for politiske partier som representerer koalisjoner av etniske minoriteter.

Juridisk myndighet utøves av det serbiske rettsvesenet. Rettssystemet består av domstoler som tolker og anvender loven, og som er uavhengig av både utøvende og lovgivende makt. Systemet inkluderer en forfatningsdomstol, Høyesterett samt regionale og lokale domstoler.  

Utviklingen av Serbias politiske system er sterkt påvirket av hendelsene som fulgte i kjølvannet av den kalde krigen på slutten av 1980-tallet, inkludert Jugoslavias formelle oppløsning i 1992 og de påfølgende Balkankrigene i Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Siden oppløsningen av Jugoslavia i 1992, har Serbia vært del av en statsdannelse som har endret navn og profil flere ganger. Fra 1992 til 2003 var Serbia en del av Forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ) sammen med Montenegro. Føderasjonen endret navn til Serbia og Montenegro i 2003. En folkeavstemning i Montenegro mai 2006 gav flertall for uavhengighet, og 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig. Landets selvstendighet oppnådde raskt internasjonal anerkjennelse, og fra juni 2006 var Serbia og Montenegro to separate, selvstendige stater. Siden 2006 har Serbia derfor fungert som en selvstendig statsrepublikk. 17. februar 2008 løsrev Kosovo seg og erklærte sin uavhengighet fra Serbia.

Serbia var en del av Jugoslavia siden statens opprettelse i 1918. Serbia ble en delrepublikk i Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia (SFRJ) som formelt ble opprettet i 1945 og styrt av Josip Broz Tito og det Jugoslaviske kommunistpartiet. Ifølge den Jugoslaviske grunnloven av 1946, hadde delrepublikken Serbia en autonom provins, Vojvodina og et autonomt distrikt, Kosovo. I 1968 fikk Kosovo status som autonom provins på lik linje med Vojvodina. Som et resultat av grunnloven av 1974, fikk de to provinsene vetorett, og ble i praksis likestilt med de øvrige delrepublikkene i beslutningsprosessene i Jugoslavia. Det Serbiske kommunistpartiet var misfornøyd med at de to provinsene fikk økt selvstyre, og etter Titos død i 1980, jobbet de serbiske kommunistlederne for å begrense selvstendigheten til Kosovo og Vojvodina, og for å føre dem under mer sentralisert kontroll fra Beograd. Under Slobodan Milošević, mistet Kosovo sin autonome status, og ble underlagt direkte styre fra Beograd. Vojvodina hadde en viss autonomi som serbisk provins med en egen valgt provinsforsamling og provinsregjering, men også Vojvodinas autonome status ble svekket som følge av Miloševićs' styre.

Da Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia (SFRJ) gikk i oppløsning i 1992, vedtok de tidligere delrepublikkene Serbia og Montenegro å gå sammen i en ny føderasjon, Forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ). En ny grunnlov trådte i kraft samme år. SRJ ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat av Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia etter at Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia erklærte seg selvstendige. Men internasjonalt var det vanskelig for SR Jugoslavia å bli anerkjent. De andre jugoslaviske etterfølgerstatene motsatte seg også at SRJ skulle anses som SFRJs rettmessige arvtaker med den overtakelse av ressurser og videreføring av medlemskap i internasjonale institusjoner som dette ville innebære.

I mai 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner mot Jugoslavia grunnet føderasjonens rolle i krigen i Bosnia. Disse sanksjonene stod ved lag i nesten fire år, til våren 1996. Jugoslavia ble fratatt medlemskapet i FN i september 1992, og landets medlemskap i andre internasjonale organisasjoner ble lagt på is. Etter at Slobodan Milošević ble fjernet fra makten i Serbia i 2000, anerkjente de nye Serbiske myndighetene Badinter-kommisjonens uttalelse om delt etterfølgerrett for alle de tidligere Jugoslaviske delrepublikkene, og søkte på nytt om medlemskap i FN. Serbia har fra 2. november 2000 vært medlem av FN. Etter at Montenegro trådte ut av unionen i 2006, fortsatte Serbia i rollen som unionens formelle etterfølger, mens Montenegro søkte om eget medlemskap i FN og andre internasjonale organisasjoner.

Ifølge forfatningen av 1992 var SRJ formelt, om enn i praksis ikke helt reelt, demokratisk forbundsrepublikk. Litt nedsettende ble det nye landet kalt “Rest-Jugoslavia”. Under Slobodan Miloševićs ledelse, dominerte Serbia SRJ fullstendig, og forbundsorganene var derfor av underordnet betydning. Den føderale presidenten, som hadde liten makt, ble utnevnt av forbundsforsamlingen. De to føderale republikkene var formelt demokratiske, med lovgivende myndighet lagt til folkevalgte republikkforsamlinger (250 medlemmer i Serbia, 85 i Montenegro). Utøvende makt lå hos de folkevalgte presidentene i republikkene. Det var republikkenes presidenter som preget politikken, også på forbundsnivå, spesielt den serbiske presidenten Slobodan Milošević.

Kosovo var tidligere en autonom provins i Serbia, men mistet sin autonome status under Milošević. Implementering av Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 i kjølvannet av NATOs intervensjon i 1999, plasserte Kosovo under det internasjonale samfunnets midlertidige administrasjon, mens ytterligere status forble uavklart. Serbia mistet muligheten for direkte innflytelse i Kosovo etter 1999, men har fortsatt å insistere på sin suverenitet i Kosovo. Serbia har vist til referansen i Resolusjon 1244 om "suverenitet og den territoriale integriteten til Den føderale republikken Jugoslavia" som en garanti for dens fortsatte krav til Kosovo, selv etter at republikken Jugoslavia hadde opphørt å eksistere. 

I 2003 fikk statsforbundet en ny forfatning og skiftet samtidig navn til Serbia og Montenegro. Under den nye forfatningen ble båndene mellom de to republikkene løsere, og det ble blant annet åpnet for at republikkene kunne tre ut av statsforbundet etter tre år. Forbundspresidenten hadde en regjering på bare fem medlemmer som arbeidet med utenriks- og forsvarspolitikk, økonomi, menneskerettigheter og minoritetsspørsmål. Et ettkammer-parlament med 126 direkte valgte medlemmer ble opprettet (91 serbiske, 35 montenegrinske), men Montenegro ville ikke være med på et felles valg til nasjonalforsamlingen 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Begge republikkene fortsatte med egne parlament, regjeringer og presidenter.

Se også Serbia og Montenegros historie.

Serbia var uten president 2002–04; alle valgene ble underkjent på grunn av lav valgdeltakelse, noe som skyldes at de ulike kandidatene oppfordret sine tilhengere til boikott dersom de ikke var sikre på å vinne.

Se også Serbias samtidshistorie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.