nyromantikken. I litteraturen betegner nyromantikken perioden på slutten av 1800-tallet, i norsk litteratur gjerne også kalt nittiårene. Bevegelsen kan sees på som en reaksjon mot bl.a. naturalismen i kunsten, og førte i særlig grad til en fornyelse av lyrikken. Hans E. Kinck og Arne Garborg skrev noen av nyromantikkens viktigste verker. Som nyromantiske lyrikere regnes bl.a. Sigbjørn Obstfelder og Vilhelm Krag; Thomas Krag og Arne Dybfest er de mest karakteristiske prosaforfatterne.
I Norge stod nyromantikkens malere i motsetningsforhold til 1880-årenes hverdagsrealisme og nøyaktige landskapsoppfatning, med en mer stemningsbetont og følelsesmessig skildring som også innbefattet en evighetslengsel. Innenfor landskapsmaleriet ble tusmørkeskildringene populære; man søkte den tid på døgnet som gav mulighet for mystikk. Koloritten var kjølig med rik bruk av blått, og et emosjonelt preget blålig nattmaleri oppstod, f.eks. i Edvard Munchs Stjernenatt, (1894) og Hvit natt (1901) og Harald Sohlbergs Natt (1903) og Rondane (fullført 1914). Nesten hele den norske 1890-års generasjon dyrket dette emosjonelle blåmaleri: Halfdan Egedius, Lars Jorde, Nikolai Astrup, Arne Kavli, Oluf Wold-Torne, Thorolf Holmboe og Thorvald Erichsen.