Kort fortelling på vers eller prosa, hvor dyr, planter eller livløse ting, eller rene begreper som dyd, mot osv. opptrer som mennesker i den hensikt å understreke visse moralske regler. Poenget, «moralen», kan være direkte uttrykt foran eller helst etter historien.
Fabelen henger opprinnelig sammen med dyresagn, men som utformet fabel er den bevisst litterær.
Historikk
Fabelen var kjent alt i meget gammel tid. I India kjennes en rekke samlinger, hvorav én, som er knyttet til navnet Bidpai, gjennom persiske og arabiske mellomledd nådde grekerne (Aisopos) og romerne (Phaedrus og Avianus). Deres samlinger ble brukt som lesebøker i middelalderskolene og var derfor allment kjent. Fra disse samlingene er fablene trengt ut i folkelig tradisjon, og enkelte forfattere har også brukt fabler som uttrykksmiddel. Mest kjent er franskmannen La Fontaine, som gjengav de gamle historiene i en elegant, skarpt poengtert form, som er blitt folkeeie i Frankrike. Han fikk etterlignere i Tyskland (Gellert, Gleim, Lessing) og i Sverige (G. F. Gyllenborg). Også i Norge finnes samlinger av fabler (Lyder Sagen og Maurits Hansen). I Danmark ble Hans Vilhelm Kaalunds fabler kjent, og de gikk igjen i eldre norske lesebøker. I nyere litteratur er fabler blitt sjeldnere.