Kronprinsesse Märtha var like utrettelig som sin mann, sporty og munter, tok gjerne tunge tak og hadde sjeldne evner til kontakt. Vinnende vesen og enkel stil gav henne voksende popularitet i Norge. Kong Haakon satte henne umåtelig høyt. Men i den krisen som nå var i anmarsj, skulle hun få en enda mer grunnfestet stilling i sitt nye fedreland. Høsten 1939 gikk hun i bresjen for Kvinnenes Arbeidshjelp, som skulle organisere en frivillig reservestyrke til å overta menns funksjoner i tilfelle krig. Hun viste seg å være en glimrende organisator, med en sjarm som løste opp alle konflikter. Ved krigsutbruddet var det 585 underkomiteer for arbeidshjelpen, men slik krigen kom til å arte seg, ble det liten bruk for dem.
Under flukten fra de tyske invasjonsstyrkene 9.–10. april 1940 ble det besluttet at kronprinsesse Märtha og barna måtte søke sikkerhet i Sverige. Grensebommen ble holdt nede for dem, angivelig fordi hun ikke kunne fremvise pass, men da hun til slutt bestemte seg for å kjøre tvers igjennom bommen, ble den i siste øyeblikk hevet. Etter noen dager på Sälen turisthotell fikk de opphold hos slektninger i Stockholm. President Roosevelt hadde allerede året før antydet USA som tilfluktsland i tilfelle krig, og han sendte nå kronprinsessen en personlig invitasjon. Men den tyskvennlige kong Gustav 5. advarte kong Haakon telegrafisk mot å akseptere invitten, og Märtha skal ha hatt en stormfull samtale med sin kongelige onkel før hun bestemte seg for å reise. Mor og barn ble kjørt nordover til Petsamo i Finland (nå Petsjenga i Russland), dit et amerikansk troppetransportskip var beordret av presidenten – også for å føre hjem amerikanere fra det krigsrammede Norden. Det var søkt om fritt leide for skipet, men de krigførende parter ville ikke gi garantier, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen eskorte. Märtha var allikevel helt rolig under den dristige overfarten.
28. august 1940 kom skipet til New York, og dagen etter ble de norske kongelige mottatt av presidenten og innlosjert hos ham. Roosevelt hjalp til med å finne eiendommen Pook’s Hill like ved Washington. Den ble kjøpt av den norske stat og fungerte som deres residens under hele krigen.
Kronprinsessen så sin første plikt i å gi barna et trygt og godt hjem. Men i tillegg arbeidet hun utrettelig for å hjelpe landsmenn og tale Norges sak. Det ble slitsomme dager med stadige besøk på norske skip, hospitaler og kirker. Hun ordnet opp for papirløse flyktninger, pakket førstehjelpspakker og tok raust imot landflyktige norske, fra statsråder til unge soldater. Hun reiste omkring og holdt en lang rekke taler. I 1942 dro hun sammen med kronprins Olav på en tre ukers turné over store deler av USA.
«I kampårene var hun Norges uomtvistelige ambassadør nr. 1, på grunn av sin sjarm, menneskelighet, klokskap og takt,» skrev Trygve Lie siden. «Som utenriksminister måtte jeg vende meg til henne gang på gang, og de resultater hun oppnådde og de råd hun gav oss, var alltid verdifulle.» Under feiringen av kong Haakons 70-årsdag 1942 i London, dit hun kom som dagens store overraskelse, gav kongen henne storkors med kjede av St. Olavs Orden – «ikke fordi du er kronprinsesse, men fordi du har fortjent det,» sa han.
Viktigst for Norge ble hennes nære kontakt med president Roosevelt. Han kjørte ofte til Pook’s Hill for samtaler og tok gjerne sine statsgjester med dit, som Winston Churchill. Kronprinsessen og barna var også hyppige gjester hos presidenten og feiret alltid jul hos ham og hans familie. Roosevelt hadde stor karismatisk sjarm og elsket å bli beundret og kokettert med, især av vakre kvinner. Märtha var åpenbart hans store favoritt. Fru Eleanor ble sjalu (det fremgår av hennes notater) over det sterke, men utvilsomt meget ærbare vennskap, uten at det satte skår i hennes egen beundring for Märtha. Vennskapet gav Norge en direktekontakt til den allierte toppledelsen som ingen andre okkuperte stater hadde. Også kronprins Olav utnyttet den flittig som budbærer for norske ønsker.
Da kronprinsessen kom hjem sammen med kongen og barna 7. juni 1945, fikk hun føle hvor elsket hun nå var av sitt folk. Etterkrigstiden gav henne nye utfordringer; alle ville se og høre henne, og oppdragene stod i kø. Hun påtok seg alt hun kunne overkomme. Kong Haakon var blitt sliten og ville gjerne ha avlastning, også med de årvisse radiotalene. Märtha holdt nyttårstalene i 1946 og 1950, og hun talte på julaften 1948. Det var hjemmenes sentrale plass i et fritt samfunn som især lå henne på hjerte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.