Erwin Schrödinger

østerriksk fysiker, doktorgrad Wien 1910. I 1920 professor i Stuttgart, 1921 i Breslau, 1921–27 i Zürich, etterfulgte 1927 M. Planck som professor i Berlin, 1933–36 gjesteprofessor i Oxford, 1936–40 professor i Graz, 1940–55 professor ved Det irske akademi og direktør for Institute for Advanced Studies i Dublin, et institutt som ble opprettet spesielt for ham. Etter at han hadde trukket seg tilbake, reiste han 1956 tilbake til Wien, hvor han fra 1951 til sin død var æresprofessor. Schrödingers betydeligste arbeid er hans formulering av bølgemekanikken fra 1926, en videreføring av L. de Broglies teori om materiebølger, se schrödingerligningen. For dette ble han 1933 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med P. A. M. Dirac. Selv var han lite fornøyd med det dualistiske syn på materien og den statistiske interpretasjon som hans teori vanligvis tas som uttrykk for. Han forsøkte derfor å føre sin teori videre til en enhetlig bølgeteori uten at dette lyktes. Han arbeidet også i likhet med A. Einstein med en enhetlig feltteori for gravitasjon og elektromagnetisme. Han gav viktige bidrag til fargelæren.

Anbefalt lenke

• Nobelstiftelsens nettsider om fysikkprisen 1933