norsk radiokjemiker.
Apoteker
Ellen vokste opp i Tromsø hvor hennes far, lektor Karl Kristian Gleditsch, var skolebestyrer. Hun var den eldste i en søskenflokk på 10. Hun gikk i lære på Svaneapoteket i Tromsø og tok farmasøyteksamen i 1899 i Kristiania. To år senere tok hun apotekereksamen med beste karakter. Hun fortsatte videre i forskjellige stillinger ved Universitetets kjemiske laboratorium og praktiserte aldri senere i apotek. Hun giftet seg heller aldri.
Radiokjemiker
I 1905 tok hun artium (pussig nok sproglig-historisk) og året etter examen philosophicum. Hun ble amanuensis ved laboratoriet, men i 1907 dro hun til Marie Curie i Paris for å lære om radioaktivitet. Den hun hadde mest med å gjøre med ved laboratoriet i Kristiania var Eyvind Bødtker som da var førsteamanuensis ved avdeling B. Det var han som fikk henne inn hos Marie Curie. Da Thorstein Hallager Hiortdahl pensjonerte seg i 1918 etterfulgte Bødtker ham i professoratet.
At hun var kvinne i mannsdominert verden var også blitt lagt merke til: hun ble utnevnt til æresdoktor ved Smith college i 1913. Smith college er velrenomert og tar bare opp kvinner som studenter.
Dosent i radiokjemi
Hun må ha virket som et friskt pust da hun kom tilbake. Hun skrev i en bok om Radium og de radioaktive prosesser i 1917 (med Eva Ramstedt): for os er atomer og molekyler blit realiteter, virkelig eksisterende partikler; til trods for deres litenhet tæller vi dem, vi iagtar den enkelte partikkels virkninger, vi avfotograferer dens bane, noget der vilde forekommet det forrige aarhundredes kemikere og fysikere som umuligheter.
Foreldrene døde allerede i 1913, og Ellen fikk ansvaret for flere av søskene. Broren Adler G. (1893-1978) bodde hos henne resten av livet. Broren Kristian G. (1901-78) ble sivilingeniør og søsteren Liv G. (1895-1977) cand. real. med kjemi hovedfag, og nesten alle de andre fullførte en høyere utdannelse.
I 1916 ble det opprettet et dosentur i radiokjemi som hun fikk. I 1917 bidro hun til en delvis modernisering av Hiortdahls lærebok i anorganisk kjemi fra 1893. Hun var president for International Federation of University Women 1926-29. Så hun hadde travle år med forskning, arbeid for kvinnelige akademikere hjemme og ute og sine søsken.
Professor i kjemi
I 1929 ble hun utnevnt til professor i kjemi med forpliktelse til å foreles anorganisk kjemi ved universitetet i konkurranse med bl.a. Odd Hassel. Hun bestyrte avdeling A ved Universitetets kjemiske laboratorium til det ble flyttet til Blindern i 1934 og laboratoriet ble omdøpt til Kjemisk institutt og avdelingene ble fagdisipliner (uorganisk, organisk (Endre Qvie Berner) og fysikalsk kjemi (Odd Hassel)). Hun fungerte i professoratet til 1945 da hun som 65 år gammel kvinne ble pensjonert (i motsetning til menn som først ble pensjonert 5 år eldre). I 1940 publiserte hun sin lærebok i uorganisk kjemi (sammen med daværende vit. ass. Einar Jensen (1907-63)) som summerte opp ti års erfaringer som foreleser for bifagsstudentene i uorganisk kjemi. Hun ble etterfulgt av Haakon Kristian Haraldsen, men hennes fagområde ble først tatt opp igjen ved universitetet da hennes hovedfagsstudent og medarbeider Alexis Pappas ble professor i 1957.
Pensjonist
Som pensjonist skrev hun biografier over mer enn 20 kjente kjemikere og fysikere som Antoine Laurent Lavoisier, F. Frederick Soddy, Henri Ferdinand Frédéric Moissan og Marcelin Pierre Eugène Berthelot og Hans Anton Rosing. Hun publiserte også flere artikkeler om det periodiske system. I alt publiserte hun i løpet av sitt liv 126 vitenskapelige artikler; av dem er 48 registrert i SciFinder.
Hun ble utnevnt til æresdoktor ved Université de Strasbourg i 1948 og ved La Sorbonne i 1961.
Til hundreårsjubileet for hennes fødsel skrev Alexis Pappas: Gjennom et langt liv ble Ellen Gleditsch beundret, ikke bare for sine vitenskapelige bedrifter og de ærebevisninger hun ble tildelt, men i minst like høy grad for sin godhet, visdom og hjelp, som hun så lett ga til alle som trengte det. Derfor ble hun omfattet med en sjelde ærbødighet, respekt og kjærlighet, samtidig som hennes varme, kloke øyne og impulsive latter sjarmerte hennes omgivelser.
Hun døde i sitt niogåttiene år av hjerneblødning etter et aktivt liv med radioaktive stoffer.