norsk symfoniorkester, regner sin historie tilbake til 1765 da Musikselskabet Harmonien ble grunnlagt og het frem til 1987 Musikselskabet Harmoniens Orkester, administreres av Stiftelsen Harmonien. Orkesterets hjem siden 1978 er Grieghallen. Det gir ca. 80 konserter per år, og har oppgaver for Festspillene. Orkesteret har i senere år skapt seg et navn i utlandet gjennom plateinnspillinger og turneer i flere verdensdeler. Sjefdirigent fra 2003: Andrew Litton.
Historikk
Musikselskabet Harmonien ble stiftet 1765 av rektor Jens Boalth og forfatteren Claus Fasting, og er Norges eldste musikkselskap. Opprinnelig var Harmonien et «frivillig, musikalsk selskap» som dyrket vokal- og instrumentalmusikk ved oppførelse av kantater på kongelige fødsels- og festdager, leilighetsvis kirkemusikk og en sjelden gang musikkdramatikk som Fastings hyrdespill Pans Fest 1770. Etter opprettelsen av Det dramatiske selskap 1793 samvirket Harmonien med dette. I 1820-årene var Ole Bull blant eksekutørene i Harmonien. I 1856 ble selskapet reorganisert, og siden har det virket som en hovedfaktor i Bergens musikkliv. Edvard Grieg og Johan Halvorsen var blant orkesterets faste dirigenter.
Etter innsamling av et større grunnfond og en bevilgning fra Bergen kommune begynte Harmonien i 1919 sin virksomhet i moderne tid med et fast orkester på 40 musikere, to ukentlige konserter og en del større abonnementskonserter hver sesong. 1919–78 spilte også musikerne på Den Nationale Scene. Da orkesteret ble fullfinansiert av staten opprettet Musikselskabet Harmonien fra 1996 Stiftelsen Harmonien. Musikselskabet Harmonien ble samme år slått sammen med Harmoniens Venner og gjort om til en støtteforening for stiftelsen
Bergen Filharmoniske Kor
Bergen Filharmoniske Kor har sitt nåværende navn fra 1987, dirigent fra 1999 er Maria Gamborg Helbekkmo. Koret ble reorganisert 1917 med Ingolf Schjøtt som leder; ved hans død 1922 overtok Sverre Jordan. Senere ledere har vært Trygve Præsttun, Olav Kielland, Jon Brodal, Victor Rostin Svendsen, Asbjørn Hansli, Magnar Mangersnes, Paul Arlidge og Anne Randine Øverby.
Faste dirigenter
| Samuel Lind | til 1769 |
| Benjamin Ohle | 1769–70 |
| Niels Haslund | 1770–85 |
| Ole Pedersen Rødder | 1785–1805 |
| J. Hindrich Paulsen | 1805–06, 1809–20 |
| C. Mathias Lundholm | 1820–27 |
| Ferdinand Giovanni Schediwy | 1827–44 |
| Ferdinand August Rojahn | 1856–59 |
| August Christian Johannes Fries | 1859–62, 1864–73 |
| Amadeus Wolfgang Maczewsky | 1862–64 |
| Richard C. V. A. Henneberg | 1873–75 |
| Adolf Blomberg | 1875–78 |
| Herman Levy | 1879–80 |
| Edvard Grieg | 1880–82 |
| Iver Holter | 1882–84, 1885–86 |
| Per Winge | 1886–88 |
| Georg Washington Magnus | 1892–93 |
| Johan Halvorsen | 1893–99 |
| Christian Danning | 1899–01, 1902–05 |
| Harald Heide | 1907–48 |
| Olav Kielland | 1948–50 |
| Carl Garaguly | 1952–58 |
| Arvid Fladmoe | 1958–61 |
| Karsten Andersen | 1964–85 |
| Aldo Ceccato | 1985–90 |
| Dmitrij Kitajenko | 1990–98 |
| Simone Young | 1999–2002 |
| Andrew Litton | 2002– |