zimbrisk

Zimbrisk språkområde var på 1300- og 1400-tallet delvis sammenhengende, etterhvert ble det splittet opp i språkøyer. Bruken av språket gikk tilbake og forsvant helt flere steder.

Zimbrisk brukes i dag hovedsaklig i provinsen Vicenza (Sette comuni), i provinsen Verona (Tredici comuni), begge i regionen Venetien, samt i Lusérn i provinsen Trient i regionen Trentino-Sørtyrol.

Totalt regner man med omtrent 1000 zimbrisktalende (2019). Språket står sterkest i den lille byen Lusérn. Her bruker størstedelen av befolkningen (rundt 270 innbyggere) zimbrisk ved siden av italiensk.

Zimbrisk står på UNESCOs liste over truede språk. Bortsett fra i Lusérn, der språket også snakkes av den yngre generasjon, er det i hovedsak eldre som behersker zimbrisk.

Zimbrisk var i utgangspunktet en gammelbayersk dialekt med en del arkaiske språktrekk, både fra gammelhøytysk og middelhøytysk. Isolert fra det opprinnelige språkområdet ble mange språkelementer bibeholdt. Samtidig endret språket seg i kontakt med de lokale italienske dialektene. Zimbrisk fremstår derfor som veldig forskjellig fra bayerske dialekter i dag.

Noen ordeksempler hentet fra Hans Tyroller (2003), der man ser likheten mellom bayersk og zimbrisk:

Noen setninger på zimbrisk som eksempler:

• Hast do gehöart eppas? Hast du etwas gehört? Har du hørt noe?
• Ma hat en gesek. Man hat ihn gesehen. Man har sett han.
• Khuane/khummane soin da. Keine sind da. Ingen er der.
• Dar is sese gebescht. Er hat sich gewaschen. Han har vasket seg.

Andre tyske språkøyer i Nord-Italia er Sappada (Plodn), Sauris (Zahre) og Timau (Tischlbong) i provinsen Udine. Språket her stammer delvis fra østbayersk, sørbayersk og dialekter fra Kärnten i Østerrike. I Valle del Mòcheni (Fersental) snakkes Fersentalerisch. I Valcanale (Kanaltal), et dalføre som ligger delvis i Østerrike og Italia på grensen mot Slovakia, møtes tysk (opprinnelig dialekt fra Kärnten), slovensk og italiensk.

Lenger vest i Nord-Italia i grensetraktene mot Sveits finnes det spredte walsertyske språkøyer, i blant andre Issime, Gressoney-La Trinité, Formazza og Rimella. Walsere er utvandrere fra kantonen Wallis i Sveits som slo seg ned i alpene både på fransk og italiensk side.

Det finnes flere teorier om avstammingen til den zimbrisktalende befolkningen i Nord-Italia. Én teori går ut på at de stammer fra kimbrere, et germansk folk som i følge antikke forfattere (Plinius, Tacitus) skal ha kommet fra Sydjylland. Kimbrerne ble slått av den romerske hærføreren Gaius Marius ved Vercellae i år 101 fvt. og skal deretter ha slått seg ned i Nord-Italia. En annen teori går ut på at de er etterfølgere av langobardene, et germansk folk som etablerte seg i Nord-Italia i tiden rundt germanske folkevandringer i årene 375–568 evt. Disse teoriene kan ikke dokumenteres.

Med utgangspunkt i språklig slektskap med bayerske dialekter og enkelte skriftlige kilder er det påvist at den zimbrisktalende befolkningen i Nord-Italia opprinnelig er utflyttere fra Bayern. Et dokument fra 1000-tallet beretter at familier (bønder) fra området tilhørende klosteret Benediktbeuren i Bayern utvandret til provinsen Verona (Tredici comuni) på grunn av hungersnød. Kort tid etter ble områder i provinsen Vicenza (Sette comuni) befolket av utvandrere fra Bayern. Den tyskspråklige tilflyttingen til de sørøstlige delene av Trentino fulgte senere, fra 1200-tallet. Lusérn blir nevnt ved navn i et dokument fra 1422.

Det eldste trykte dokumentet på zimbrisk er en oversettelse av Martin Luthers lille katekisme fra 1602, som kom i reviderte utgaver i 1813 og 1842. På midten av 1700-tallet ble det utgitt en grammatikk, ordsamlinger og poetiske tekster.

Med Johann Andreas Schmeller (1785–1852), germanist og bayersk språkforsker, begynte forskningen på zimbrisk. I 1925 disputerte den østerrikske språk- og dialektforskeren Eberhardt Kranzmeyer (1897–1975) med en avhandling om lyd- og fleksjonslære i det zimbriske språket. I 2003 ga språkviter Hans Tyroller en zimbrisk grammatikk med hovedvekt på språket i Lusérn.

I Lusérn ble betegnelsen zimbrisk tatt i bruk først etter andre verdenskrig; språket ble før det omtalt som en variant av tysk. Fra 1960-tallet oppstod ny interessen for å bevare språket og dets kulturelle historie.

• tysk
• kimbrisk

• Einheitskomitee der historischen deutschen Sprachinseln in Italien
• Kulturinstitut Lusérn
• Dokumentationszentrum Lusérn
• UNESCO Atlas of the World's Languages in Danger

• Eberhard Kranzmayer, Laut- und Flexionslehre der deutschen zimbrischen Mundart, i: Maria Hornung (utg.), Beiträge zur Sprachinselforschung 1,1. VWGÖ, Wien 1981.
• Klaus Matzel, Der Untergang deutscher Sprachinseln in Norditalien (Sette comuni e Tredeci comuni), i: Heinrich Beck (utg.), Germanische Rest- und Trümmersprachen. Walter de Gruyter. Berlin, New York. 1989, s. 69-85.
• Max Pfister, Sprachliche Relikte und Transferenzerscheinungen bei Walsern und Bayern in Oberitalien, i: Heinrich Beck (utg.), Germanische Rest- und Trümmersprachen. Walter de Gruyter. Berlin, New York. 1989, s. 97-118.
• Hans Tyroller, Grammatische Beschreibung des Zimbrischen von Lusern. Zeitschrift für Dialektologie und Linguistik. Beihefte. Neue Folge, Heft 111, 2003.