trønderkeramikk

Første kilde til pottemakervirksomhet i Trøndelag finnes i Trondheim. Jacob Pottemager omtales i Trondhjems Lensregnskaper for 1606–1607. Hvem denne pottemakeren var, finnes det ingen klare beviser for. Lars Pottemaker, som nevnes senere på 1600-tallet, har heller ikke levnet særlig spor etter seg.

Den første pottemakerslekten som blir beskrevet i eldre litteratur er Røe. Thomas Røe (1659–1741) kom fra Flensburg i Tyskland til Trondheim, antagelig en gang omkring 1680. Hans sønn Hans Thommesen Røe og dennes sønn Sivert Andreas Røe arbeidet også som pottemakere. Mange av de tidlige pottemakerne i Trondheim var innvandrere. Svend Jacob Corfey (1683–1755) var fra Helsingborg, Sverige. Sønnen Jens Friedrich Corfey overtok senere verkstedet. Hans to sønner ble også pottemakere. I 1763 var det tre pottemakermestre i byen.

Tradisjonen for å overta fedrenes virke stod sterkt i laugssamfunnet. I dette patriarkale miljøet kunne også en enke overta virksomheten om hun giftet seg med en svenn.

Etter hvert ble også menn født i Trondheim pottemakere. Jacob Abrahamsen Sanne og og Thomas Jonassen Schierve fikk borgerskap i 1760-årene. Senere kom flere personer fra nærliggende områder, som Støren og Buvika, til Trondheim for å begynne som keramikere. Blant de som kom utenbys fra var moldenseren Jens Jacobsen Lund. Da han kom til Trondheim i 1797, kom han til å starte et dynasti i Trondheims pottemakermiljø. Han ble også en fanebærer for den mest gjenkjennelige trønderkeramikken.

Keramiske verksteder ble under 1800-tallet opprettet andre steder rundt omkring i Trøndelag. Horg, Strinda og Orkdal. Flere ble startet av keramikere som tidligere jobbet i Trondheim. Dette var i en periode da laugsvesenet ble avviklet og man ikke måtte ha laugsbrev. Kjøpmannen Johan Fredrik Roschauw opprettet omkring 1845 et verksted i Orkanger med ansatte keramikere.

I Nord-Trøndelag kjennes et verksted i Stjørdal fra omkring 1800. Det ble i samtiden beskrevet som et av landets største. I 1825 ble det registrert fire pottemakerverksteder i byen. Det største var Fabrikken Haabet på Tangen Bruk, etablert av to kjøpmenn fra Trondheim. Det fantes også pottemakere i Steinkjer, Snåsa, Grong og Beistad.

Tidlig trønderkeramikk var først og fremst påvirket av tysk pottemakerkunst. Råmaterialet var lokal blåleire. Leiren var av ujevn kvalitet og måtte derfor tas ut fra et bestemt sjikt. Samtidig ble det importert pipeleire fra Nederland og England. Fat, kanner og annet ble laget på dreieskive. Det tidligste leirtøyet fra Trondheim var i rødbrun utførelse. Arbeider ble utstyrt med et tynt lag flytende pipeleire.

På 1700-tallet ble ulik form for dekor vanligere. Typisk er gulhvit dekor og årstall, påført med kuhorn fylt med farget pipeleire. En stor del av trønderkeramikken er med risset dekor.

Fat og skåler var de vanligste produktene. Karmfat var en av de vanligste typene fra 1700-tallet og et stykke inn i neste århundre. Disse er utstyrt med en bred rand på kanten for bein og annet som ikke kan spises.

Til tross for at dekoren forandret seg gjennom århundrene, er det enkelte motiver som går igjen. Stiliserte blomster, som tulipaner, i fatets speil var blant de mest populære. Randen på karmfatet ble gjerne utstyrt med prikker og bølgende linjedekor. Pottemakerslekten Lund laget også livlige motiver, illustrerende mennesker og hester. 1800-tallets palett var ofte i gulhvit bunnfarge med dekor i grønt, gult og rødbrunt.

Fabrikken Haabet i Stjørdal var spesialisert på svartglasert keramikk. Populære var terriner med pressede ornamenter, som perlerand og rosetter. Mer forseggjort var deres brennevinskrukker med lystige fyllescener og vittige tekster.

Utover 1800-tallet økte importen. Tradisjonell pottemakerkeramikk opplevde stadig mer konkurranse fra maskinproduserte varer i bedre kvaliteter. Kjøpmannen Andreas Moe, som hadde steintøyforretning i Trondheim, etablerte egen steintøyfabrikk. Der ble det laget høybrent saltglasert steingods. Populære var syltekrukker i blå dekor, som hollandske krukker.

For å kunne møte konkurransen, måtte pottemakerne tenke i nye baner. Annar Aune kom fra en kjent pottemakerslekt. Han studerte i Danmark og registrerte i 1907 firmaet Aunes Lervarefabrik. Med ham startet en ny epoke i den moderne trønderkeramikken, fjernt fra blomsterdekor. Aune jobbet heller med fri form og renneglaur, likt Andreas Schneider. Omkring 1926 gikk han tilbake til tradisjonell trønderkeramikk, som karmfat med motiver av blomster, fugler og ryttere. Sønnen Erling Aune overtok virksomheten, og senere hans datter Elin. Nå driver Solveig Breidfjord det tradisjonsrike firmaet.

• Herrebøe Fajansefabrikk
• pottemaker
• sgraffito
• Margrethe von der Lippe

• Reed, Ian W. (2009). Trønderkeramikk : "adskillige sorter krustøi", Tapir akademisk forl.
• Opstad, Lauritz (1990). Norsk pottemakeri : 1600-1900, Samlaget
• Dedekam, Hans (1926). Gammel trøndersk pottemakerkunst, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum