Foreldre: Distriktslege Andreas Schneider (1818–61) og Marie Louise Jørgine Sparre (1824–1902).
Gift 11.9.1896 i Frederiksberg, Danmark med Marie Magdalene Thiele (24.4.1859–4.1.1918), datter av boktrykker Johan Rudolf Just Felix Thiele (1823–76) og Hanne Jacobine Scheel (1821–96).
Søstersønn av Ole Jacob Louis Sparre (1831–89; se NBL1, bd. 14); bror av Johan Andreas Schneider (1847–1919; se NBL1, bd. 12) og Jacob Sparre Schneider (1853–1918); fetter av August Schneider (1842–73), Christian Sparre (1859–1940) og Hans Jakob Sparre (1861–1937; se NBL1, bd. 14); fillenevø (kusines sønn) av Ole Jacob Broch (1818–89).
Andreas Schneider.
Andreas Schneiders stempelmerking.
Andreas Schneider var Norges første studiokeramiker. Arbeidene hans i formspråket art nouveau er til tider på høyde med det beste som ble laget i Europa i tiden rundt 1900. Schneiders pionerarbeid var skjellsettende innenfor utviklingen av norsk keramikk i første halvdel av 1900-tallet.
Andreas Schneider ble født på Nes Jernverk i Holt i 1861. Han var yngst i en søskenflokk av åtte barn. Da faren døde kort tid etter fødselen flyttet moren sammen med barna til Christiania. Som 17-åring begynte han i 1878 som jernbanekontorist i NSB. Etter hvert ble behovet for å få utløp for sin kunstneriske trang sterkere, og han valgte i 1891 å si opp stillingen sin.
I 1884 deltok Andreas Schneider for første gang på Statens Kunstutstilling, og i november 1894 hadde han sin første separatutstilling. Senere reiste han til København for å søke opptak til Kristian Zahrtmanns malerskole, men plassene på skolen var fylt opp. I stedet arbeidet Schneider vinteren 1894/1895 på Kjøbenhavns Lervarefabrik, Valby, under mestersvennen G. Eifrig. Kunstnerisk leder for fabrikken på dette tidspunktet var Danmarks ledende multikunstner, Thorvald Bindesbøll.
Andreas Schneider. Bonbonniere i lavbrent keramikk håndmalt dragedekor. Signert og datert 1896.
Høsten 1895 hadde Andreas Schneider sin første separatutstilling som keramiker i Christiania Haandverks- og Industriforenings lokaler. Utstillingen ble godt mottatt, og Henrik Grosch skrev i Aftenposten at hans arbeider var et viktig bidrag til et nasjonalt kunsthåndverk.
I 1896 giftet Schneider seg i København med Marie Magdalene Thiele (1859-1918), og året etterpå flyttet de til Christiania. Der satte han opp et potteri i hønsehuset til Vinderen hovedgård. Virksomheten der varte nok så kort tid. Allerede i 1898 flyttet de til praktfulle eiendommen Braaten Gård på Slemdal. Det samme året etablerte Schneider et for den tiden moderne keramikkverksted. Som medhjelper hadde han fram til rundt 1908 den danske pottemakeren Høyer. Etter hvert kom de danske brødrene Larsen, først Anton, og senere Valdemar og Aksel.
I 1897 deltok Andreas Schneider på den viktige Stockholmsutstillingen. Det var en solid mønstring av svensk industri og kunst, og med de inviterte utstillernasjonene Norge, Danmark og Russland. For Schneider ble utstillingen det internasjonale gjennombruddet, og Nationalmuseum i Stockholm kjøpte fire av Schneiders arbeider.
Samme år ble han invitert til å stille ut på Kunstindustrimuseet i Kristiania. I 1897 utstilte han også på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim sammen med den finskbelgiske keramikkpioneren Alfred William Finch. Dette travle året ble avsluttet med en salgsutstilling på Simonsens Gård, som var nær nabo med Braaten Gård.
Andreas Schneider tok gjerne inn elever til verkstedet, og dørene var alltid åpne for de som ønsket å se på virksomheten. Da billedhoggeren Georg A. Heggelund deltok på juleutstillingen til Blomqvist Kunsthandel i 1902 var arbeidene blitt brent hos Schneider på Slemdal.
I 1910 utarbeidet Andreas Schneider flere nye dekorer for Egersunds Fayancefabrik. Han var i 1912 igjen på fabrikken. Fra denne perioden er hans dekor «Perlehøne» til Jacob Bjorheims form den mest kjente.
Ettersom alderen reduserte Andreas Schneiders arbeidsmuligheter var det sønnen Andreas Thiele Schneider (1897-1960) som hadde ansvaret for verkstedet. Thiele Schneiders keramikk manglet særpreg, og var nokså bleke kopier av farens arbeider. Da Andreas Schneider døde i 1931 overtok sønnen virksomheten. I 1937 inngikk sønnen kompanjongskap med keramiker William Knutzen, og de etablerte Schneider & Knutzen Keramikkverksted A/S.
Det som kjennetegner Andreas Schneiders keramikk fra tiden fram til rundt 1910 var hans forfinede bruk av renneglasurer, overløpglasurer og flyteglasurer. Enkelte arbeider ble utført med risset eller malt dekor som kunne forestille kløverblader, nøkkeroseblader eller stiliserte sjøanemoner. Formene var gjerne behagelig avrundede og fra tid til annen formet som en kalebass.
Omkring 1910 begynte Andreas Schneider å gå nye kunstneriske veier. Han viste større interesse for gamle fajanser fra 1700-tallet, og spesielt de fra Herrebøe Fajansefabrikk. Hans tidligste fajansearbeider var frodige og med elegante penselstrøk. Senere stagnerte den kunstneriske kvaliteten.
Han er innkjøpt av en rekke museer, som Kaiser Wilhelm Museum, Tyskland, Nationalmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Permanenten.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.