tostatsløsning – Palestina,

betegnelse på en foreslått løsning av Palestina-spørsmålet som går ut på at det etableres to selvstendige stater – én jødisk (Israel) og én arabisk (Palestina) – innenfor det tidligere britiske mandatområdet Palestina, som eksisterte før 1948. Utgangspunktet er tanken om to stater for to folk – områdets opprinnelige befolkning – side ved side.

En alternativ løsning er en énstatsløsning: én stat innenfor det gamle mandatområdet. Et tredje, men mindre påaktet, alternativ er en trestatsløsning, med to palestinske stater ved siden av Israel: Gazastripen og Vestbredden. Dette er ansett som lite aktuelt, og avvises prinsipielt sett av langt de fleste palestinere. Etter det palestinske valget i 2006, da Hamas ble sittende med makten i Gaza og al-Fatah styrte Vestbredden, ble dette i noen grad en de facto situasjon, men som følge av en oppstått politisk situasjon, ikke som en valgt løsning.

Mens Israel ble grunnlagt innenfor deler av det gamle britiskstyrte mandatområdet i 1948, har en selvstendig og anerkjent palestinsk stat formelt ikke blitt realitet, selv om en slik ble erklært opprettet i 1988, deretter at grunnlaget for en slik statsdannelse ble skapt som følge av Oslo-avtalene fra 1993/95. Gjennom Oslo-avtalen anerkjente Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) Israels rett til å eksistere; andre deler av den palestinske nasjonalistbevegelsen har fortsatt å avvise en slik løsning.

Internasjonalt diplomati etter første verdenskrig fulgte tanken om en tostatsløsning. Både Peel-kommisjonens forslag fra 1937 og FNs delingsplan fra 1947 gikk ut på å opprette to stater innenfor definerte grenser – og med en spesiell status for Jerusalem, som begge parter krever kontroll over. Forslagene ble i hovedsak akseptert av sionistene, men avvist av araberne og britene, sistnevnte som mandatmakt.

I mai 1948 ble tostatsløsningen i praksis fjernet som en realistisk, politisk mulighet da sionistene opprettet Israel – og araberne motsatte seg både delingen og statsdannelsen. Deretter gikk Den arabiske verden, etter hvert med den framvoksende palestinske nasjonalistbevegelsen, inn for å frigjøre Palestina, i betydningen å eliminere den jødiske staten for å erstatte den med ett (arabisk) Palestina, altså en énstatsløsning. Dette ble også kjernen i PLOs charter, og dermed et hinder for en tostatsløsning.

En tostatsløsning ligger til grunn for ulike fredsforslag fremmet gjennom fredsprosessen i Midtøsten i nyere tid. Siden Madrid-konferansen i 1991 har dette vært selve grunnlaget for fredsdiplomatiet, også utgangspunktet for drøftingene i den hemmelige Oslo-kanalen, som førte fram til Oslo-avtalen.

Før tostatsløsningen ble akseptert som målsetting og forhandlingsgrunnlag, kjempet den arabiske siden for én palestinsk stat i hele det tidligere mandatområdet, mens israelerne motsatte seg en slik. Fra israelsk hold ble det likevel foreslått en løsning med to stater: Den såkalte Allon-planen fra 1967 foreslo at Jordan, med Vestbredden, kunne imøtekomme kravet om en palestinsk stat, i fredelig sameksistens med Israel. Dette igjen var i tråd med en avtale mellom den sionistiske bevegelsen og den jordanske monarken fra 1947. En slik jordansk-palestinsk løsning er fortsatt nevnt som én mulighet, men har liten oppslutning, etter at det er oppnådd gjensidig enighet mellom Israel og PLO, og med bred støtte i Vesten så vel som i Den arabiske verden, om opprettelse av en internasjonalt anerkjent palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen. 

Samtidig som det er oppnådd bred politisk oppslutning om tostatsløsningen er det også utstrakt skepsis, og til dels motstand, mot den – både i Israel og blant palestinerne:

På israelsk hold er motstanden begrunnet særlig i to forhold; dels sikkerhetspolitisk, dels religiøst.

Den sikkerhetspolitiske bakgrunnen er et opplevd historisk arabisk fiendskap og flere arabisk-israelske kriger, samt en militant palestinsk frigjøringskamp med terroraksjoner; en kamp som til dels fortsatt blir ført, med militær trussel fra grupperinger som Hamas og Hizbollah – begge støttet av Iran. Følgelig ser motstandere av en selvstendig palestinsk stat denne som et mulig utgangspunkt for framtidige angrep på Israel.

Den religiøse bakgrunnen er oppfatningen blant en del høyreorienterte og rettroende jøder, at særlig Vestbredden utgjør en del av det historiske, bibelske Israel, og at disse områdene (Judea og Samaria) ikke kan oppgis – og overgis til arabisk styre – etter at de ble erobret av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Det samme gjelder Jerusalem, som Israel har gjort til sin ’udelelige’, evige hovedstad etter denne krigen, da det arabiske Øst-Jerusalem ble slått sammen med det jødiske Vest-Jerusalem.

På palestinsk side er motstanden dels prinsipiell, dels politisk i forhold til konkrete løsninger. 

Den prinsipielle motstanden er rettet mot eksistensen av en egen jødisk stat i det gamle mandatområdet Palestina, på bekostning av ett, udelelig – og arabisk – Palestina. Selv om PLO har oppgitt kravet over hele Palestina, har Hamas og andre grupper fastholdt dette opprinnelige palestinske – og arabiske – kravet om at hele mandatområdet må inngå i én palestinsk stat, og at Israel må opphøre å eksistere. Da PLOs ledelse endret syn, inngikk Oslo-avtalen og endte opp med en begrenset palestinsk statsdannelse på Gazastripen og Vestbredden, ble dette av radikale grupper ansett som et svik.

Den politiske motstanden mot framlagte forslag til en tostatsløsning, som også er blitt avvist av PLO, skyldes at enkelte særlig vanskelige spørsmål er forblitt uavklart. Dette gjelder spesielt statusen til Jerusalem, som begge stater vil ha som sin hovedstad, og spørsmålet om de palestinske flyktningenes framtid.

Den dominerende eksterne aktør i fredsprosessen, USA, motsatte seg lenge en egen palestinsk stat, og dermed en tostatsløsning, men er senere blitt en pådriver for denne løsningen. USA innledet fredsprosessen med Madrid-konferansen i 1991, med sikte på en helhetlig løsning på Midtøsten-konflikten – hvor en palestinsk stat er blitt en integrert del. Tostatsløsningen har lenge hatt bred internasjonal tilslutning, også i Den arabiske verden.

USA har benyttet sin innflytelse til å legge press på flere konservative israelske ledere som har avvist en palestinsk stat, deriblant statsminister Benjamin Netanyahu fra Likud, for å akseptere en tostatsløsning. Mens Israels arbeiderparti og Yitzhak Rabin allerede ved Oslo-avtalen i 1993 godtok tostatsløsningen, og partiet under Ehud Barak i 2000 presenterte konkrete forslag til en slik løsning, ga Netanyahu først i 2009 offisielt sin aksept for etablering av en palestinsk stat vest for Jordanelva.

Etter hvert som fredsbestrebelsene kjørte seg fast etter Oslo-prosessen, er det reist tvil om realismen ved en selvstendig palestinsk stat, og derved: ved tostatsløsningen. Det viktigste enkeltstående hinder for statsdannelsen er den vedvarende jødiske bosettingen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, dvs. på okkupert palestinsk territorium. Alle israelske regjeringer har tillatt den folkerettsstridige nybyggingen, som palestinerne ser på som en kolonisering av sitt land og en uthuling av Oslo-avtalens intensjoner – og et hinder for en reelt selvstyrt stat. Blant annet legger bosettingene beslag på land og vann, og de deler – ved egne veier og sikkerhetsmekanismer – det palestinske territoriet opp i en rekke mindre enheter. Den jødiske bosetterbevegelsen er blant de mest aktive motstanderne mot en egen palestinsk stat.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.