tostatsløsning – Palestina

Utviklingen av området som utgjør det moderne Israel. Til venstre: Palestinamandatet fra 1948 (grønt) og de områder som Israel sikret seg etter krigen. – Neste kart: Israel etter 1949. – Kart nr. 3: Situasjonen etter Yom Kippur-krigen 1973. De okkuperte områdene er markert med gult. – Til høyre: Situasjonen etter at Oslo-avtalen trådte i kraft. De rosa områdene utgjorde de foreløpige delene av det palestinske selvstyreområdet fra 1993. – Se også kart under Palestina.

Av /Store norske leksikon ※.

Tostatsløsning er en betegnelse på en foreslått løsning av Palestina-spørsmålet som går ut på at det etableres to selvstendige stater – én jødisk (Israel) og én arabisk (Palestina). Denne løsningen er formelt den som Israel, PLO og det internasjonale samfunnet sikter mot.

En alternativ løsning er en énstatsløsning som innebærer én stat innenfor det gamle mandatområdet. Et tredje, men mindre påaktet, alternativ er en trestatsløsning, med to palestinske stater ved siden av Israel: Gaza og Vestbredden. Dette er ansett som lite aktuelt, og avvises prinsipielt sett av palestinerne.

Mens Israel ble grunnlagt innenfor deler av det gamle britiskstyrte mandatområdet i 1948, har en selvstendig og anerkjent palestinsk stat formelt ikke blitt en realitet, selv om en slik ble erklært opprettet i 1988, deretter at grunnlaget for en slik statsdannelse ble skapt som følge av Oslo-avtalene fra 1993/95.

Delingstanken

Internasjonalt diplomati etter første verdenskrig fulgte tanken om en tostatsløsning. Både Peel-kommisjonens forslag fra 1937 og FNs delingsplan fra 1947 gikk ut på å opprette to stater innenfor definerte grenser – og med en spesiell status for Jerusalem, som begge parter krever kontroll over. Forslagene ble i hovedsak akseptert av sionistene, men avvist av araberne.

I mai 1948 ble tostatsløsningen i praksis fjernet som en realistisk, politisk mulighet da sionistene opprettet Israel – og araberne motsatte seg både delingen og statsdannelsen. Deretter gikk Den arabiske verden, etter hvert med den framvoksende palestinske nasjonalistbevegelsen, inn for å frigjøre Palestina, i betydningen å eliminere den jødiske staten for å erstatte den med ett (arabisk) Palestina, altså en énstatsløsning. Dette ble også kjernen i PLOs charter, og dermed et hinder for en tostatsløsning. Fra midten av 1970-tallet begynte PLO gradvis å akseptere premisset om en palestinsk stat i deler av det historiske Palestina.

En tostatsløsning ligger til grunn for ulike fredsforslag fremmet gjennom fredsprosessen i Midtøsten i nyere tid. Siden Madrid-konferansen i 1991 har dette vært selve grunnlaget for fredsdiplomatiet, også utgangspunktet for drøftingene i den hemmelige Oslo-kanalen, som førte fram til Oslo-avtalen.

Før tostatsløsningen ble akseptert som målsetting og forhandlingsgrunnlag, kjempet den arabiske siden for én palestinsk stat i hele det tidligere mandatområdet, mens israelerne motsatte seg en slik. Fra israelsk hold ble det likevel foreslått en løsning med to stater: Den såkalte Allon-planen fra 1967 foreslo at Jordan, med Vestbredden, kunne imøtekomme kravet om en palestinsk stat, i fredelig sameksistens med Israel. Dette igjen var i tråd med en avtale mellom den sionistiske bevegelsen og den jordanske monarken fra 1947. En slik jordansk-palestinsk løsning er fortsatt nevnt som én mulighet, men har liten oppslutning, etter at det er oppnådd gjensidig enighet mellom Israel og PLO, og med bred støtte i Vesten så vel som i Den arabiske verden, om opprettelse av en internasjonalt anerkjent palestinsk stat på Vestbredden og Gaza.

Tostatsmotstand

Samtidig som det er oppnådd bred politisk oppslutning om tostatsløsningen er det også utstrakt skepsis, og til dels motstand, mot den – både i Israel og blant palestinerne:

På israelsk hold er motstanden begrunnet særlig i to forhold; dels sikkerhetspolitisk, dels religiøst.

Den sikkerhetspolitiske bakgrunnen er et opplevd historisk arabisk fiendskap og flere arabisk-israelske kriger, samt en militant palestinsk frigjøringskamp med terroraksjoner; en kamp som til dels fortsatt blir ført av grupperinger som Hamas, Islamsk Jihad og Hizbollah. Følgelig ser motstandere av en selvstendig palestinsk stat denne som et mulig utgangspunkt for framtidige angrep på Israel.

Den religiøse bakgrunnen er oppfatningen blant en del høyreorienterte og rettroende jøder, at særlig Vestbredden utgjør en del av det historiske, bibelske Israel, og at disse områdene (Judea og Samaria) ikke kan oppgis etter at de ble erobret av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Det samme gjelder Jerusalem, som Israel har gjort til sin ’udelelige’, evige hovedstad etter denne krigen, da det arabiske Øst-Jerusalem ble slått sammen med det jødiske Vest-Jerusalem.

På palestinsk side er motstanden dels prinsipiell, dels politisk i forhold til konkrete løsninger.

Den prinsipielle motstanden er rettet mot eksistensen av en egen jødisk stat i det gamle mandatområdet Palestina, på bekostning av ett, udelelig – og arabisk – Palestina. Selv om PLO har oppgitt kravet over hele Palestina, har Hamas og andre grupper fastholdt dette opprinnelige palestinske kravet om at hele mandatområdet må inngå i én palestinsk stat, og at Israel må opphøre å eksistere. Da PLOs ledelse endret syn, inngikk Oslo-avtalen og endte opp med en begrenset palestinsk statsdannelse på Gaza og Vestbredden, ble dette av radikale grupper ansett som et svik.

Den politiske motstanden mot framlagte forslag til en tostatsløsning, som også er blitt avvist av PLO, skyldes at enkelte særlig vanskelige spørsmål er forblitt uavklart. Dette gjelder spesielt statusen til Jerusalem, som begge stater vil ha som sin hovedstad, og spørsmålet om de palestinske flyktningenes framtid.

Tostatsstatus

Den dominerende eksterne aktør i fredsprosessen, USA, motsatte seg lenge en egen palestinsk stat, og dermed en tostatsløsning, men er senere blitt en pådriver for denne løsningen. USA innledet fredsprosessen med Madrid-konferansen i 1991, med sikte på en helhetlig løsning på Midtøsten-konflikten – hvor en palestinsk stat er blitt en integrert del. Tostatsløsningen har lenge hatt bred internasjonal tilslutning, også i Den arabiske verden.

Etter hvert som fredsbestrebelsene kjørte seg fast etter Oslo-prosessen, er det reist tvil om realismen ved en selvstendig palestinsk stat, og derved: ved tostatsløsningen. Det viktigste enkeltstående hinder for statsdannelsen er økningen av jødiske bosettingen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, dvs. på okkupert palestinsk territorium. Alle israelske regjeringer har tillatt den folkerettsstridige nybyggingen, som palestinerne ser på som en kolonisering av sitt land og en uthuling av Oslo-avtalens intensjoner – og et hinder for en reelt selvstyrt stat. Blant annet legger bosettingene beslag på land og vann, og de deler – ved egne veier og sikkerhetsmekanismer – det palestinske territoriet opp i en rekke mindre enheter. Den jødiske bosetterbevegelsen er blant de mest aktive motstanderne mot en egen palestinsk stat.

Kombinasjonen av at mengden bosettinger har vokst enormt, at hele Jerusalem har blitt innlemmet i Israel og den vedvarende splittelsen mellom Gaza og Vestbredden har medført at mange mener at tostatsløsningen er død.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg