énstatsløsning – Palestina, énstatsløsning – Palestina, betegnelse på en løsning av Palestina-spørsmålet som innebærer at det opprettes én stat innenfor det tidligere britiske mandatområdet Palestina, i motsetning til alternativet med to stater (tostatsløsningen) ved siden av hverandre, dvs. Israel og en selvstendig palestinsk stat.

Ettstatsløsningen er siden tidlig på 2000-tallet framholdt, særlig fra intellektuelle palestinere, som et alternativ til den internasjonalt aksepterte tostatsløsningen. Den er, prinsipielt sett, samtidig den løsning den arabiske verden – og palestinerne – kjempet for fra staten Israel ble opprettet i 1948. Holdningen var da at Palestina måtte frigjøres ved at Israel ble eliminert, og en palestinsk stat opprettes i hele det tidligere mandatområdet. Dette er fortsatt holdningen til enkelte radikale grupperinger i den palestinske nasjonalistbevegelsen, som Hamas og Islamsk Jihad.

De nyere argumentene for énstatsløsningen er dels prinsipielle og dels pragmatiske. De er dels prinsipielle ved at de tar til orde for én demokratisk stat uavhengig av rase og religion – som framholdes som uholdbare grunnlag for en statsdannelse; de er dels pragmatiske ved å ta utgangspunkt i politiske realiteter, hvor det anses som lite sannsynlig at det kan la seg gjøre å opprette en levedyktig selvstendig palestinsk stat i Gazastripen og på Vestbredden. Det siste skyldes ikke minst den tiltagende jødiske bosetting på palestinsk territorium på Vestbredden. Parallelt har den demografiske utviklingen i Israel gitt næring til diskusjonen. En voksende arabisk (palestinsk) befolkning vil endre den etniske/kulturelle karakteren på den jødiske staten, der jøder vil kunne bli i mindretall.

Løsningen med én stat som omfatter dagens Israel og Palestina (de palestinske selvstyreområdene) inklusive Jerusalem, kan anta flere former; enten én forent stat, eller varianter av en føderasjon eller også en israelsk-palestinsk konføderasjon. Det siste kan innebære en organisering av israelere og palestinere som to separate nasjoner innenfor én statsdannelse. Når en slik løsning er satt på dagsorden, skyldes det at den mangeårige fredsprosessen i Midtøsten ikke har lykkes i å komme fram til noen løsning, herunder at Oslo-avtalene ikke førte til den selvstendige palestinske staten de la til grunn.

Énstatsløsningen har tilhengere både blant israelere og palestinere, dels ut fra en oppfatning av at én demokratisk stat med like rettigheter for alle innbyggere er en både realpolitisk nødvendig politisk ønsket løsning – og i det lange løp en forutsetning for å skape sikkerhet og fred.

Andre har et motsatt utgangspunkt ved å se på motstand mot en tostatsløsning som en måte å hindre den andre part i å opprette eller opprettholde sin statsdannelse. Énstatsløsningen har størst tilslutning blant mer radikale grupper, og liten oppslutning blant israelere som med en slik løsning ser den unike jødiske israelske staten bli borte. Slik det blant palestinerne er grupper som fortsatt vil gjøre hele Palestina arabisk, finne det på den israelske høyresiden dem som tar til orde for en énstatsløsning som i praksis innebærer at Israel annekterer Vestbredden – for derved å beholde de bibelske områdene og de jødiske bosettingene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.