FNs torturkonvensjon

Konvensjonen definerer i artikkel 1 hva som menes med tortur i konvensjonens forstand. Bestemmelsen sier at en handling skal anses som tortur hvis den medfører «alvorlig smerte eller lidelse, enten fysisk eller psykisk», såfremt handlingen utføres bevisst av en offentlig tjenesteperson for å oppnå opplysninger, straffe eller true noen. Gjennom rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er denne definisjonen også lagt til grunn ved anvendelse av torturforbudet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3.

Artikkel 2 oppstiller et generelt torturforbud gjennom å kreve at enhver statspart til konvensjonen skal treffe effektive tiltak for å forhindre torturhandlinger innenfor statens myndighetsområde. Bestemmelsen sier også uttrykkelig at ingen omstendigheter overhodet kan påberopes for å rettferdiggjøre tortur, heller ikke krig, politisk ustabilitet, terrorbekjempelse eller andre offentlige nødsituasjoner.

Artikkel 3 oppstiller deretter et forbud mot å sende noen ut til en annen stat når det er skjellig grunn til å tro at vedkommende vil være i fare for å bli utsatt for tortur i denne staten. Et slikt forbud (som kalles «non refoulement») står også i FNs flyktningkonvensjon artikkel 33 med virkning for flyktninger, men torturkonvensjonen artikkel 3 gjelder for alle individer uavhengig av deres status eller av grunnen til utsendelsen.

Videre oppstiller konvensjonen en rekke krav til nasjonal lovgivning. Statspartene skal blant annet sikre at torturhandlinger er straffbare (artikkel 4), de skal yte hverandre bistand i forbindelse med straffeforfølgning (artikkel 9), de skal sikre at offentlige tjenestepersoner har god nok opplæring om torturforbudet (artikkel 10) og at det gjøres systematisk arbeid for å hindre tortur under fengsling (artikkel 11). Torturofre er også gitt særlige rettigheter, herunder at alle som er utsatt for tortur har rett til oppreisning og erstatning (artikkel 14) samt at en forklaring som er gitt under tortur ikke kan benyttes som bevis under rettergang (artikkel 15). Konvensjonens artikkel 16 bestemmer at en rekke (men ikke alle) av konvensjonens bestemmelser om tortur også skal gjelde for handlinger som innebærer annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff selv om handlingen ikke regnes som tortur etter artikkel 1.

Gjennom torturkonvensjonen og den valgfrie tilleggsprotokollen er det opprettet to forskjellige organer, en torturkomité og en underkomité.

FNs torturkomité overvåker statspartenes oppfyllelse av forpliktelsene i konvensjonen. Komiteen består av 10 uavhengige eksperter på feltet. Overvåkningen skjer først og fremst ved at komiteen behandler periodiske rapporter fra statspartene og uttrykker sitt syn om tilstanden i det enkelte land i såkalte «konkluderende observasjoner». Etter konvensjonens artikkel 19 skal hvert land sende inn slike statsrapporter hvert fjerde år. Norge har hittil sendt inn ni statsrapporter, sist gang i 2022. I tillegg kan komiteen motta individklager mot land som har sluttet seg til den valgfrie individklageprosedyren i konvensjonens artikkel 21. Norge har sluttet seg til denne prosedyren, og enkeltpersoner kan dermed klage til torturkomiteen hvis man mener seg utsatt for tortur fra norske myndigheter. I tillegg til å behandle periodiske statsrapporter og individklager utarbeider komiteen såkalte «generelle kommentarer» som handler om tolkningen av konvensjonen. Hittil har komiteen utarbeidet fire slike generelle kommentarer.

FNs underkomité for forebygging av tortur (forkortet SPT) ble opprettet av den valgfrie tilleggsprotokollen. Stater som slutter seg til tilleggsprotokollen (slik Norge har gjort) gir SPT rett til å besøke steder hvor mennesker er frihetsberøvet for å undersøke hvordan de behandles.

Torturkonvensjonen er ikke blant konvensjonene som er inntatt i menneskerettsloven, og den er heller ikke inkorporert i annen lovgivning. Forpliktelsene i konvensjonen er i stedet skrevet inn i annen norsk lovgivning (ved såkalt transformasjon). Særlig viktig er straffeloven §§ 174 og 175, som oppstiller straff for henholdsvis tortur og grov tortur. Et slikt straffebud ble innført i norsk rett ved lovendring i 2004 etter at FNs torturkomité hadde kritisert Norge for at vi ikke hadde noe eget straffebud mot tortur. Andre lovbestemmelser er også relevante, blant annet utlendingsloven § 73 som forbyr utsendelse av en utlending til et land hvor utlendingen står i reell fare for å bli utsatt for tortur.

Grunnloven § 93 annet ledd oppstiller et generelt torturforbud i norsk rett.

Den valgfrie tilleggsprotokollen krever at hver stat oppretter et nasjonalt organ for forebygging av tortur. I Norge er denne oppgaven lagt til en egen torturforebyggingsenhet hos Sivilombudet.

FNs torturkonvensjon er en internasjonal (global) konvensjon. Internasjonalt kommer et alminnelig torturforbud også til uttrykk i Verdenserklæringen om menneskerettigheter artikkel 5 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 7. Det er heller ikke tvilsomt at forbudet er en del av internasjonal sedvanerett.

I Europa finnes det også en regional regulering av torturforbudet. Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3 er nevnt ovenfor, og innenfor Europarådet er det også gitt en egen torturforebyggingskonvensjon – Europeisk konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (forkortet CPT). CPT ble vedtatt av Europarådet 26. november 1987, og trådte i kraft for Norge 1. august 1989. Denne konvensjonen oppretter en egen torturforebyggingskomité, som består av én representant fra hver medlemsstat i Europarådet. Hvert komitémedlem deltar likevel i sin personlige egenskap, uten å representere det landet man er valgt fra. For tiden (frem til desember 2025) er Asbjørn Rachlew norsk medlem i komiteen.

• tortur
• menneskerettigheter

• Lovdata: FNs torturkonvensjon