Chaffee

De første prototypene stod ferdig i oktober 1943, produksjonen begynte i mars 1944 og M24 ble tatt i bruk i den amerikanske hæren mot slutten av 1944, hvor den forble i bruk frem til 1953. Et mindre antall ble også levert til Storbritannia mot slutten av andre verdenskrig. M24 Chaffee ble også brukt under Koreakrigen, og av franske styrker under krigen i Indokina.

I alt ble over 4400 stridsvogner og andre kampkjøretøyer basert på M24 produsert frem til slutten av andre verdenskrig, og etter krigen ble den levert til en rekke land, blant annet til Norge. De siste operative M24 Chaffee var fremdeles i bruk i Uruguay ved utgangen av 2018.

Kampkjøretøyer basert på M24 inkluderer de selvdrevne haubitserne M37 og M41 Gorilla, som til sammen ble produsert i et antall av noen få hundre.

Etter den andre verdenskrig ble M24 Chaffee tatt i bruk av det norske forsvaret. Den inngikk først i stridsvogneskadroner, men ble senere på 1960-tallet benyttet i oppklaringseskadroner. Fra 1970 ble de fleste overhalt og modernisert for rollen panserjager under betegnelsen NM116, og ble blant annet utstyrt med en fransk 90-millimeter kanon. Åtte ble også ombygd til bergningsvogner, utstyrt med skjær og kran under betegnelsen NM130. Alle gjenværende varianter ble faset ut av Forsvaret i 1993.

M24 Chaffee var utrustet med én 75-millimeter kanon, én 12,7-millimeter Browning mitraljøse og to 7,62-millimeter mitraljøser. Stridsvognen var utstyrt med to Cadillac bensinmotorer med en samlet ytelse på 220 hestekrefter og hadde automatisk gir.

• Vekt: 18 370 kilogram
• Lengde: 4,99 meter
• Pansring: 9–25 millimeter
• Toppfart: 56 kilometer i timen
• Rekkevidde: 160 kilometer
• Mannskap: 5

• stridsvogn
• Forsvaret