smaragdfirfisle

Det er for tiden uenighet om smaragdfirfislearten egentlig kan bestå av to arter: østsmaragdfirfisle, Lacerta viridis, og vestsmaragdfirfisle, L.bilineata. Dette støttes til en viss grad av genetiske data. I denne artikkelen vil imidlertid begge disse bli vurdert samlet under betegnelsen smaragdfirfisle, L.viridis.

Smaragdfirfisla er en av de større firfislene. Kroppslengden kan komme opp i 13—15 centimeter, og halen kan være dobbelt så lang som kroppen, slik at totallengden kan nærme seg 40 centimeter. Hannen, men også mange hunner, har en gulgrønn ryggside, tett besatt med svarte prikker. De fleste hunner og yngre individer har en mer jevnt fordelt brunfarge forsynt med svarte flekker og to eller fire lyse, langsgående bånd kantet av svarte flekker. Buken er gulhvit uten flekker. Hannen har skinnende blå strupe, mens blåfargen på hunnens strupe er svakere.

Arten er utbredt i vestlige, midtre og sørlige deler av Europa, mot øst til Svartehavskysten av Ukraina og Tyrkia. Nordgrensen går fra Kanaløyene (Guernsey og Jersey) gjennom Frankrike, Tsjekkia og Slovakia. Isolerte populasjoner er kjent lenger nord, for eksempel i Tyskland. Mot sør forekommer den til det nordlige Spania, Sicilia og Hellas. Den finnes også på noen av øyene i Det tyrrenske hav og Egeerhavet, blant annet Elba, Skiathos og Skyros. Dersom arten blir splittet i en østlig og en vestlig art, vil disse møtes i en hybridsone i det nordøstlige Italia. Arten er innført til USA, der den har etablert seg i Kansas. Den er også innført til Storbritannia og ser ut til å ha funnet seg til rette i Dorset nær Bournemouth. Mot fjellet er den påtruffet inntil 2160 meter over havet.

Smaragdfirfisla foretrekker solrike skråninger med lav, tett buskvegetasjon, hekker og åpne skoger. Nordlige bestander finnes også på lyngheier med busker, mens sørlige populasjoner gjerne foretrekker noe fuktigere lende.

Arten som sådan er ikke truet av utryddelse, men spesielt de nordlige, isolerte forekomstene har behov for beskyttelse. I Tsjekkia er den for eksempel klassifisert som kritisk truet. Habitatødeleggelse trekkes fram som den største trusselen mot arten, men fra enkelte områder rapporteres det også om høyt predasjonstrykk fra katter.

Arten lever hovedsakelig på bakken, men den blir ofte funnet klatrende i busker. Den tilbringer mye tid med å sole seg, spesielt om morgenen og sent på ettermiddagen. Når den tar solbad, sitter den gjerne på en stein eller i åpen gressmark. Resten av tiden holder den seg som regel skjult i undervegetasjonen. Som andre firfisler, kan den kaste av seg halen hvis den blir angrepet, og en ny hale vil vokse ut.

Etter at dyrene har kommet ut av vinterdvalen, starter paringstiden i april—mai. Hannene er aggressive, og det oppstår ofte ritualiserte kamper mellom rivaler. Smaragdfirfisla legger egg. Et kull består av 2—23 egg som måler 8—9 x 14—15 millimeter. Eggene klekkes etter 7—9 uker. Nyklekte unger har en kroppslengde på 3—4 centimeter og en totallengde på 7,5—9 centimeter. Av farge er de lysebrune. Hunnen blir normalt kjønnsmoden etter to overvintringer.

Smaragdfirfisla spiser mest insekter, edderkoppdyr, ormer og snegler. I blant kan den også forsyne seg med små øgler (også av egen art), små slanger, mus, fugleunger og fugleegg. Av og til kan den også fortære frukter.

• øgler
• firfisler