seihval

Seihval er en art av bardehvaler i familien finnhvaler. Arten finnes over hele verden, men med adskilte bestander i de forskjellige havområdene på den nordlige og den sørlige halvkule. På høst og vinter trekker seihvalen mot yngleområdene nær ekvator. Om våren og sommeren beiter den lenger nord og sør på kloden.

Faktaboks

Også kjent som
Balaenoptera borealis

Beskrivelse

Seihval ved overflata, merk den markante ryggfinnen.
Seihval
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Seihvalens farge er jevnt gråaktig både på rygg- og buksida. Arten har 40–65 furer under buken, mens bardene – cirka 350 på hver side – er grå-svarte. Bardene har frynser med uvanlig fin struktur, og seihvalen kan derfor ernære seg av meget små organismer. Ryggfinnen, som er relativt stor med en tydelig bakoverrettet topp, er synlig over vannflata når finnhvalen sender til værs sin loddrette, 2–5 meter høye blåstsøyle. Seihvalen blir vanligvis 12–15 meter lang og veier rundt 20 tonn. På den sørlige halvkula blir seihvalen gjerne større enn artsfrendene i nord.

Levevis

Den opptrer som oftest alene, men små og større grupper er også vanlig, særlig hvis mattilgangen er god. Seihvalen holder seg aller helst i åpne farvann langt fra land, og kommer bare unntaksvis helt inn til kysten. Den er kjent for å være en rask svømmer som sikkert kan komme opp i minst 10 knops fart. Vanligvis holder den rundt 4–7 knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 30–50 meter.

Beitevaner

I norske farvann spiser seihvalen kun pelagiske krepsdyr. Bardenes fine struktur gjør seihvalen særlig egnet til å spise små organismer, og det er rauåte (pelagiske krepsdyr av typen kopepoder som tidvis forekommer i store svermer i de øvre vannlagene) som er dens aller viktigste matkilde. Den spiser også krill. I Stillehavet er det observert at den kan spise fisk – det finnes ingen holdepunkter for dette i våre farvann. At den kalles seihval har nok mer sammenheng med at den gjerne observeres sammen med sei som også beiter på rauåte.

Forplanting

Seihvalene blir kjønnsmodne i 10-års alderen. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis en enkelt unge annethvert år. Paringen skjer om vinteren i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene, de fleste i perioden november til mars, etter en drektighetstid på rundt 11 måneder. Kalvene er rundt 4,5 meter lange ved fødselen, og dieperioden varer i om lag 7 måneder.

Utbredelse og vandringer

Typisk for seihvalens utbredelse i Nord-Atlanteren er at den ikke går like langt nord som de andre bardehvalene (blå-, finn-, knøl- og vågehval) om sommeren. Den er bare unntaksvis blitt observert nord for 72°N. Vinterområdene antas å ligge både utafor vestkysten av Afrika og østkysten av Amerika, men ikke sør for ekvator. Når dyrene trekker nordover mot beiteområdene på vår og sommer passerer mange av dem forbi øygruppa Azorene. Merking av individer med satellittbaserte merker ved denne øygruppa har vist at veien videre nordover gjerne går i mer vestlig retning mot Canada, særlig til områdene øst av Labrador. Dette ser ut til å være et viktig beiteområde, men mye tyder på at mange seihvaler trekker videre nordøstover mot Grønland, farvannene rundt Island og mot kysten av Norge.

Seihvalen har alltid vært kjent som en art med uregelmessige vandringer og forekomst i norske farvann, tallrik i noen år, fåtallig i andre. Normalt kom den inn i norske farvann i april-mai. I noen år kunne arten forekomme i betydelige antall utafor kysten av Finnmark i sommermånedene juli-august (kalt «seihval-år» av de gamle hvalfangerne), i andre år kom den ikke inn på disse feltene i det hele tatt. Det ble antatt at forekomst av rauåte var avgjørende – fant dyrene nok forekomster lenger sør (for eksempel utafor Møre eller ved Island) stoppet de der og gikk ikke lenger nord det året. Seihvalene forlater norske farvann og begynner å trekke sørover allerede i august-september.

Bestand

Seihvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. Antall observasjoner i de seinere år har imidlertid vært så lave at vi i realiteten ikke har noe godt bestandsestimat for den del av bestanden som sokner til de sentrale og østlige deler av dette havområdet.

Fangst

Seihvalfangst i kystfarvannene runt Japan i dag. Når hvalen er skutt av en av fangstbåtene blir den levert til et større fabrikkskip for flensing og produksjon av kjøtt og spekk som går ut på det japanske markedet.
Seihval
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Da metodikk for moderne hvalfangst ble utviklet på kysten av Finnmark i perioden 1868–1904, var det blåhvalen som var hovedmålet. Etter hvert som denne bestanden minket, kom også andre hvalarter i søkelyset. Første år med seihvalfangst var 1885 – da ble 724 dyr tatt. På grunn av artens uregelmessige forekomst i nord-norske farvann forekom den også uregelmessig i fangstene fram til 1904, da i alt rundt 5000 seihvaler var tatt. Videre utover på 1900-tallet ble arten bare unntaksvis observert i Nord-Norge. Utafor Vestlandet hadde den fremdeles en viss betydning som ressursgrunnlag for den landbaserte fangsten fra 1918 og fram til cirka 1960. Det er rimelig å anta at det var overbeskatning som reduserte artens betydning for hvalfangsten i Norge. I farvannene rundt Island ble det fanget seihval fram til 1986, da arten ble fredet.

I Det nordlige stillehavet var det kommersiell seihvalfangst fra 1906 til 1975. Japan drev en begrenset fangst av seihval til forskningsformål i perioden 2001–2018. I 2019 gjenopptok Japan kommersiell seihvalfangst i egen økonomisk sone i Det nordlige stillehavet.

Dagens forvaltning av seihval skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg