russekål

Russekål, Bunias orientalis, er en flerårig art i korsblomstfamilien. Den er sterkt grenet, og kan bli meterhøy med kraftig pælerot som kan gå 1,5 m ned i jorden. Blomstringa sakjer i juni. Blomstene er gule og skulpen nesten kulerund, knudret og åpner seg ikke. Frøproduksjonen kan variere fra 200 til 10 000 frø per plante. Russekål forekommer i gressmark, på gårdsplasser, ballastplasser, veikanter og jernbaneskråninger, der den kan utvikle seg til et leit ugress. Arten kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia, knyttet til steppelandskaper. Den kom til Sverige i 1760-årene og ble funnet på Kongsberg allerede 1802. Første masseforekomst i Norge var rett etter bybrannen i Kongsberg i 1810. Hovedinnførselen til Norge har midlertid vært fra Sørøst-Europa, kanskje mest fra Svartehavsområdet, med korn til mølle- og silo-områder fra siste halvdel av 1900-tallet. Det store antallet frø spres i stor grad med transportmidler langs veier og jernbaner, slik at arten har striper av forekomster. Den spredt seg på Østlandet, i Trøndelag, til dels også på Vestlandet og langs kysten nord til Nordland. Den kraftige spredningen gjør at russekålen ligger i artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge, med kategori høy risiko. Den er plasskrevende og fortrenger stedegne arter, særlig langs kalkryggene i Oslofeltet.

Pga. den kraftige roten er russekål vanskelig å bekjempe. Flere gangers fjerning av all grønn plantemasse senest når stengelen er 25 cm høy, vil etter hvert svelte ut roten slik at den dør. Ellers kan en på samme utviklingstrinn behandle planten med en fenoksysyre.

Alle delene av russekål er spiselige. Unge blader har en mild kålsmak og passer godt i en blandet salat. Russekålen er næringsrik, og produserer nye blader i hele vekstsesongen. Blomstene har en karakteristisk søt lukt, smaker kålaktig, og passer som garnityr. Blomsterknoppene kan brukes rå eller kokt som brokkoli.