russekål

Den er sterkt grenet, og kan bli meterhøy, med en kraftig pælerot som kan gå 1,5 meter ned i jorden. Blomstringa skjer i juni–juli. Blomstene er gule og skulpen nesten kulerund, knudret og åpner seg ikke.

Russekål forekommer i gressmark, på gårdsplasser, ballastplasser, veikanter og jernbaneskråninger, der den kan utvikle seg til et leit ugress.

Arten kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia, knyttet til steppelandskaper. Den kom til Sverige i 1760-årene og ble funnet på Kongsberg allerede 1802. Første masseforekomst i Norge var rett etter bybrannen i Kongsberg i 1810. Hovedinnførselen til Norge har imidlertid vært fra Sørøst-Europa, kanskje mest fra Svartehavsområdet, med korn til mølle- og silo-områder fra siste halvdel av 1900-tallet. Det store antallet frø spres i stor grad med transportmidler langs veier og jernbaner, slik at arten har striper av forekomster. Den har spredt seg på Østlandet, i Trøndelag, til dels også på Vestlandet og langs kysten nord til Nordland. Den kraftige spredningen gjør at russekålen ligger i Artsdatabankens liste over fremmede arter i Norge med kategori svært høy risiko. Den er plasskrevende og fortrenger stedegne arter, særlig langs kalkryggene i Oslofeltet.

På grunn av den kraftige roten er russekål vanskelig å bekjempe. Flere gangers fjerning av all grønn plantemasse senest når stengelen er 25 centimeter høy, vil etter hvert svelte ut roten slik at den dør. Ellers kan en på samme utviklingstrinn behandle planten med en fenoksysyre.

Alle delene av russekål er spiselige. Unge blader har en mild kålsmak og passer godt i en blandet salat. Russekålen er næringsrik, og produserer nye blader i hele vekstsesongen. Blomstene har en karakteristisk søt lukt, smaker kålaktig, og passer som garnityr. Blomsterknoppene kan brukes rå eller kokt som brokkoli.

• korsblomstfamilien
• ugress

• Fagus fakta - tiltak mot russekål