Tenner fra en Neandertal mann.
Tenner fra fossiler brukes ofte i paleogenetikk for å ta ut gammelt DNA. Her illustrert med tenner fra en Neandertal mann funnet i landsbyen Spy i Belgia.

Paleogenetikk er studiet av gammelt DNA fra arkeologiske og fossile funn. Slikt DNA kalles for forhistorisk DNA, på engelsk ancient DNA (aDNA).

Prøvene man analyserer kan være av forskjellig opphav som bein, tenner, mumifisert vev, koprolitter (fossile ekskrementer) og hår.

Forhistorisk DNA

Rene omgivelser og beskyttelsesutstyr skal hindre prøvene av gammelt DNA å bli forurenset.
Forsker Mateja Hajdinjak i laoratoriet hvor de analyserer gammelt DNA ved Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology, Leipzig, Tyskland.

Å analysere forhistorisk eller gammelt DNA er utfordrende fordi DNA brytes ned over tid. De arkeologiske eller paleontologiske prøvene inneholder derfor en liten mengde DNA og kvaliteten er ofte dårlig. Prøvene kan også være forurenset med DNA fra nålevende arter, slik som bakterier, sopp og menneskene som har samlet inn prøvene. De første vitenskapelige publikasjonene innen paleogenetikk måtte senere korrigeres fordi det viste seg at man hadde analysert DNA som var en blanding av gammelt DNA og DNA fra nåtiden.

Man trenger fullstendig sterile omgivelser når man analyserer gammelt DNA for å ikke forurense prøvene med nytt DNA.

Degradering over tid

DNA-trådene i en organisme blir fragmentert over tid, det vil si at de deles opp i mindre deler fordi de kjemiske bindingene som holder DNA-tråden sammen brytes opp.

Gammelt DNA vil også mutere, og jo eldre DNA-et er, desto flere mutasjoner har det. En mutasjon man ofte ser i gammelt DNA er endring av bokstaven cytosin (C) til U (uracil). Endringen er en såkalt deaminering. Bokstaven U leses som T (tymin) når man sekvenserer DNA. Det finnes i dag metoder som skal redusere betydningen av disse mutasjonene på resultatene slik at man ikke trekker feil konklusjoner.

Hvor godt bevart gammelt DNA er avhenger av miljøet det ligger i. Det eldste eksemplaret av DNA som er kartlagt er fra mammut i Sibir. DNA ble trukket ut av tre tenner som var bevart i permafrost. Den eldste tanna ble datert til å være 1,2 millioner år gammel.

Tann fra en mammut

Love Dalén og Patrícia Pečnerováwith med en mammuttann på Vrangeløya, Sibir. DNA ble trukket ut av tanna og analysert. Resultatene ble publisert i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Nature i 2021. Det er det eldste DNA-et som er analysert.

Av /Universitetet i Stockholm.
Lisens: CC BY 2.0

Forskning i paleogenetikk

Menneskets utvikling

I paleogenetikk studerer man menneskets utvikling ved å analysere DNA fra fossiler av forhistoriske mennesker. Genomet til neandertalere har blitt kartlagt og sammenlignet med det moderne mennesket. Sammenligningen viste at 2–4 prosent av genomet til nålevende mennesker utenfor Afrika stammer fra neandertalerne. Det betyr at det har skjedd krysninger mellom våre forfedre og neandertalerne. At man ikke finner det samme hos afrikanere, betyr at krysningene fant sted etter at det moderne mennesket utvandret fra Afrika og spredte seg til resten av verden.

Utdødde arter

Paleogenetikk kan brukes til å studere den evolusjonære historien til utdødde arter for å finne årsaken til hvorfor de døde ut. Man studerer de små evolusjonære endringene som ledet opp til utryddelsen, og prøver å finne ut i hvor stor grad tap av genetisk variasjon og/eller skadelige mutasjoner bidro til at artene døde ut.

Sykdommer

Mange spørsmål knyttet til sykdom i nåtid og fortid kan belyses med studier innen paleogenetikk. For eksempel: Har jordbruk og pastoralisme fremmet at virus hopper fra dyr til mennesker (zoonoser)? Hvilke nye sykdomsfremkallende stoffer (patogener) møtte det moderne mennesket på da det vandret ut av Afrika? Hvilken rolle spilte handelsruter i å spre patogener?

Klimaendringer

Ved å analysere gammelt DNA fra fossiler kan forskerne se hvordan ulike arter har tilpasset seg klimaendringer. Man har for eksempel funnet ut at den amerikanske bisonen mistet mye genetisk variasjon da den måtte tilpasse seg nytt klima under siste istid. Man har trodd at det var jakt på 1900-tallet som førte til reduksjonen i genetisk diversitet, men ved å analysere gammelt DNA fra fossile bison fant man ut at nedgangen i genetisk diversitet var knyttet til klimaendringer og tap av gressletter allerede ved starten av siste istid, altså for 35 000–40 000 år siden.

Historikk

Den første analysen av forhistorisk DNA ble publisert i 1984. Det var sekvensen av DNA fra en utdødd art av sebra kalt kvagga. Lengden på DNA-tråden var kun på 229 basepar, eller bokstaver. Den svenske genetikeren Svante Pääbo, tildelt Nobelprisen i medisin eller fysiologi i 2022, publiserte sin første artikkel på forhistorisk DNA fra en egyptisk mumie i 1985. Svante Pääbo regnes som en av grunnleggerne av fagfeltet paleogenetikk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg