Nordvestkystindianerne, urbefolkningen som har hatt tilhold langs den nordamerikanske stillehavskysten fra Nord-California til Sør-Alaska. I antropologisk språkbruk betraktes nordvestkysten som et kulturområde med mange fellestrekk (se nordamerikanske indianere). Kjente folkegrupper i dette området er tlingit (Alaska), tsimshian, haida, bella coola, kwakiutl, nootka (alle British Columbia, Canada), makah og quinault (staten Washington).

Hele kyststrekningen oppvarmes av Japanstrømmen og er derfor temperert og fuktig. Vegetasjonen er tett og rik på verdifullt trevirke, og tradisjonelt har det vært god tilgang på vilt. Men først og fremst var det havet og elvene som gav næringsgrunnlaget; særlig laksefisket hadde stor betydning. De årvisse gytevandringene opp de mange elvene i området innebar overflod og økonomisk sikkerhet for folk som hadde lært seg å konservere og lagre sesongbetingede resurser. Dessuten var det et rikt fiske i havet mellom gyteperiodene, særlig på torsk og kveite, og fangst på sjøpattedyr gav også utbytte. Ressursrikdommen gjorde det mulig for nordvestkystindianerne å bygge permanente landsbyer, noe som ellers er uvanlig blant jeger- og sankerfolk. Avhengig av hvilke ressurser som var mest tilgjengelige lokalt, utviklet de forskjellige nordvestkystfolkene sine teknologiske og næringsmessige spesialiteter – noe som i sin tur gav forutsetninger for varebytte, handel og storslagne fester, såkalte potlatch, der ødselhet og gavmildhet var fremtredende trekk.

Det rike naturgrunnlaget skapte muligheter for permanent og konsentrert bosetning og en kompleks sosial organisasjon, basert på slektskap kombinert med en hierarkisk rangordning. Rang i dette samfunnet hadde sammenheng med rikdom, og rikdom var oppsamlet eiendom på én hånd gjennom mange henders virksomhet. Eiendom gav prestisje og rett til høvdingverdighet. Alle høvdingens slektninger var med på å skape hans posisjon, bl.a. ved å skaffe til veie bruks- og kunsthåndverksgjenstander, eiendeler som kunne vises frem og gis bort. Slaver kunne tjene samme funksjon. Men like viktige var de immaterielle rettigheter som var forbundet med rang og verdighet, som f.eks. et navn eller en tittel, et heraldisk symbol, en dansemaske, en skytsånd eller en sang som bare eieren måtte synge.

Den grunnleggende sosiale enhet, utover kjernefamilien, var slektsgruppen eller klanen. Blant de nordlige folkegruppene, som tlingit og haida, ble slektskap regnet matrilineært, det vil si gjennom morslinjen. Klantilhørigheten var av stor identitetsmessig betydning ettersom sanger, danser og andre kulturelle uttrykk ble regnet som de ulike klanenes eiendom. Likhet og forskjell kom således til et rituelt uttrykk som samtidig poengterte klanenes komplementære funksjon i forhold til hverandre og helheten. Mest synlig var de billedmessige fremstillinger av klantilhørigheten gjennom utformede «emblemer» på hus, kanoer og husgeråd. Disse utsmykningene var dyrefigurer med mytisk betydning, f.eks. ørn, ravn, bever, bjørn og spekkhogger. De var mystiske vesener i beretninger om slektsgruppers tilblivelse og historie. Mest dramatisk kom dyresymbolikken frem i de berømte totempålene som tjente som inngangsportal og kjennemerke på klanhuset, felleshuset for klanmedlemmene og deres familier. Betegnelsen «totempæl» er altså noe misvisende, da dyrefigurene ikke tjener som «totemer» i «klassisk» antropologisk forstand, det vil si som mytiske stamfedre for klanen. Mange av folkegruppene på Nordvestkysten vedlikeholder fortsatt en livskraftig tradisjon som treskjærere og billedhuggere.

Etter at europeerne på 1700-tallet oppdaget mulighetene for pelsdyrhandel med nordvestkystindianerne, ble det sterk konkurranse mellom franskmenn, spaniere, briter og amerikanske kolonister fra østkysten. Russerne hadde allerede etablert en fast handelsstasjon på Kodiakøya og prøvde i 1789 å få fotfeste i tlingitområdet, men klarte ikke å undertvinge tlingitfolket. Pelshandelen førte imidlertid med seg økte inntekter, nye redskaper og andre verdifulle varer som lett lot seg innpasse i nordvestkystens samfunn. Men etter hvert kom handelen og den nye rikdommen til å bryte ned det sosiale systemet; dertil kom epidemier som meslinger og kopper. Befolkningen gikk sterkt tilbake, og mange institusjoner og esoteriske kunnskaper døde ut med de eldre.

Levesettet hos de gjenlevende nordvestkystindianerne er sterkt påvirket av euro-amerikansk kultur. Mange av dem driver fiske og må stadig kjempe mot storsamfunnets inngrep overfor deres tradisjonelle rettigheter. Laksen trues, her som andre steder, av oppdemming, kraftutbygging og andre forstyrrelser av naturmiljøet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.