potlatch

Potlatch er en rituell seremoni blant flere urfolk på den canadiske nordvestkysten. Gavegiving og omfordeling av materiell rikdom er kjerneelementer i potlatch, et ord som stammer fra et gammelt pidginspråk (chinook) og kan oversettes til «å gi (bort)». Den som arrangerer seremonien viser frem og deler ut gaver til gjestene, og ens status bekreftes etter hvor mye som omfordeles. Kwakiutl-talere (kwakwaka‘wakw), som er spesielt kjent for sin potlatch, sier derfor at «en rik og mektig person er den som gir fra seg mest».

Faktaboks

uttale:
pˈåtlætʃ
etymologi:

amerikansk-engelsk forvanskning av chinook patshatl, «å gi (bort)»

Meningen med potlatch er å synliggjøre sosialt hierarki og en families arv av rettigheter (til spesifikke danser, fortellinger, jaktmarker), samtidig som det inkluderer diverse feiringer (fødsel, bryllup, åndelige relasjoner med dyr) og/eller sørgeprosesser.

Til tross for gavenes utpregede rolle under festlighetene, er det vertskapets sosiale status som står i sentrum. Ofte har verten samlet opp rikdommer over mange år. Disse blir vist frem og senere delt ut blant gjestene. Tidligere kunne det også hende at verten ødela mye av rikdommen.

Typiske potlatchgaver har forandret seg med tiden. På 1800-tallet var pelser, håndvevede materialer, treskjæringer, kobber, kanoer og fiskeolje vanlig, mens det i dag er vanlig med håndklær, skittentøyskurver, kaffe, mel, sølvsmykker og fiskeolje. Gjestene fikk gaver tilpasset sin egen sosiale status. Mektige høvdinger med store langhus hadde plass til mange gjester og fikk derfor også omfordelt mye rikdom. I tillegg til at ens sosiale status ble lokalt markert gjennom potlatch, var det også en seremoni som markerte status på tvers av grupper, fordi det alltid deltok gjester fra mange ulike stammer og grupper. Dette førte enkelte steder til at potlatch ble konkurransepreget, der høvdinger forsøkte å overgå hverandre.

Også folk av lavere sosial status kunne arrangere potlatch, men disse var gjerne mer lokale varianter med mindre materiell rikdom. Det som uansett har vært (og fortsatt er) viktig i potlatch er å offentliggjøre arv av rettigheter. Dette kunne være diverse land- eller eiendomsrettigheter, inkludert rettigheter til spesifikke fiskeplasser, bærområder og jaktmarker. Det kunne også dreie seg om rettigheter til spesielle danser, sanger, fortellinger og til å bære sin klans totememblem. Disse gavene har en spesiell kulturell betydning og er høyt verdsatte. Til sist kunne det handle om rettigheter til å ikle seg, bruke eller vise frem visse objekter som markerer lederskap, som hatter, smykker og totempæler. Gjestene er viktige i denne sammenhengen, fordi de fungerer som vitner av de rettighetene som blir fremlagt.

Canadiske myndigheter forbød potlatch på slutten av 1800-tallet, og ulovlig gjennomføring kunne straffes med fengsel. Dette var et ledd i en misforstått politikk ment å «sivilisere» urbefolkningen. Forbudet forble aktivt i over seksti år, men potlatch fortsatte i det skjulte. Ved juletider i 1921 holdt Dan Cranmer den største potlatchen som noen gang har blitt dokumentert. Denne er spesielt godt kjent fordi førtifem stykker ble arrestert, hvorav mer enn tjue endte i fengsel. Forbudet ble omsider opphevet i 1951, og potlatch er fremdeles viktig blant mange urfolk på nordvestkysten, deriblant kwakwaka‘wakw.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg