Hjelpeløshet er en tilstand som kjennetegnes ved passivitet, som for eksempel når personen lar være å prøve å unngå noe uønsket ut fra en tanke om at «det hjelper ikke, uansett hva jeg gjør».
Hjelpeløshet kan være lært, som når personen selv har erfart at det ikke er noen sammenheng mellom handling og hva som senere skjer, og/eller oppstå som en funksjon av måten man tenker på.
Forskning viser at dyr og mennesker relativt lett lærer å unngå noe ubehagelig ved å gjøre en handling som fjerner eller hindrer det ubehagelige. Dette omtales som læring ved negativ forsterkning. I et klassisk eksperiment ble en hund satt i et eksperimentbur der ubehagelige elektriske støt kunne gis i gulvet. En annen del av buret var sikker, uten mulighet for elektrisk støt. Hunder lærer i denne situasjonen raskt å flykte over til den sikre delen når støtene kommer. Og, dersom støtene senere varsles ved et blinkende lys, lærer hundene raskt å bevege seg over i den sikre delen for å unngå støt. I denne situasjonen lærer altså hunden å gjøre noe for å unngå eller hindre hindre at ubehagelige støt inntreffer. Det første kalles læring ved flukt, det andre læring ved unngåelse.
Hvis hunden før slik læring utsettes for en serie med elektriske støt uten at den kan unngå eller unnslippe dem, har en slik erfaring den konsekvens at hunden senere hemmes i denne type læring. Det er viktig å understreke at denne hemmingen av læring ikke skyldes de ubehagelige støtene i seg selv, men at støtene har inntruffet uten at hunden har kunnet gjøre noe med situasjonen. Dette omtales som lært hjelpeløshet – hunden har lært at handling ikke gjør noe fra eller til, hunden har ikke kontroll over sine omgivelser. De amerikanske psykologene Steven Mayer og Martin Seligman publiserte banebrytende studier på slik lært hjelpeløshet (learned helplesness) midt på 1970-tallet.
Prinsippet om lært hjelpeløshet har hatt stor betydning for hvordan vi forstår mestring og kontroll av våre omgivelser, og hva det betyr å miste slik følelse av kontroll. Forskning viser at vi normalt har en mildt overdreven følelse av subjektiv kontroll over omgivelsene («illusjon av kontroll»).
Lært hjelpeløshet representerer en type erfaring som reduserer slik følelse av kontroll. Seligman påpekte tidlig at det å erfare manglende kontroll over omgivelsene har uheldige atferdsmessige, kognitive og emosjonelle konsekvenser. Vi har allerede pekt på en slik uheldig konsekvens, nemlig hemming av læring i en situasjon der læringen normalt foregår uten problemer – man passiviseres. Tanker om at «det nytter ikke hva jeg enn gjør» og negative følelser til situasjonen er også vanlig. Det er derfor ikke overraskende at Seligman midt på 1970-tallet lanserte lært hjelpeløshet som en modell for utvikling av depresjon.
Men lært hjelpeløshet-effekten ses også i mindre dramatiske sammenhenger. Eksempelvis viste Hiroto og Seligman tidlig at studenter som først ble eksponert for uløselige oppgaver, deretter løselige oppgaver, presterte dårligere enn studenter som bare fikk de løselige oppgavene. Funn som dette understreker at positiv mestringsopplevelse – det å erfare at man kan løse oppgaver – er viktig i seg selv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.